Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har etter anmodning gitt Den internasjonale juristkommisjon adgang til å inngi Amicus Curiae til domstolen om et rettsspørsmål av stor prinsipiell interesse, se https://www.icc-cpi.int/CourtRecords/CR2018_02742.PDF

Saken per nå gjelder spørsmålet om hvorvidt ICC har jurisdiksjon til eventuelt å straffeforfølge de ansvarlige i Myanmar for forbrytelser mot menneskeheten, i form av deportasjon av ca. 700 000 sivile personer fra Rohingya-folket som har flyktet over grensen til Bangladesh siden august august 2017. Bakgrunnen er omfattende militære overgrep mot Rohingya-minoriteten ved myndighetene i Myanmar. Myanmar er ikke medlem av ICC, men det er Bangladesh. Det betyr at ICC i utgangspunktet ikke har jurisdiksjon over forbrytelser begått i Myanmar, med et mulig unntak for deportasjon som anføres å berøre territoriell jurisdiksjon i Bangladesh hvor ICC har komplementær jurisdiksjon. Dersom ICC anses for å ha jurisdiksjon slik påtalemyndigheten ved ICC mener, kan det i neste omgang lede til etterforskning rettet mot det militære og sivile lederskapet i Myanmar.

Share
Tagged with:
 

ICJ-Norge inviterer i samarbeid med Advokatforeningen og Det juridiske fakultet, institutt for privatrett, til et særdeles spennende og viktig seminar med den amerikanske oberstløytnanten og advokaten Sterling R. Thomas.

Guantánamo-fengselet er en amerikansk fangeleir på Cuba, på den amerikanske marinens base der. Siden 2002 er basen blitt benyttet som leir for fanger pågrepet under «krigen mot terror». Guantánamo har vært i den internasjonale offentlighetens søkelys grunnet flere menneskerettighetsbrudd. En rekke rapporter har underbygget at det har forekommet tortur mot fangene som sitter internert i leiren. USAs politiske myndigheter hevdet opprinnelig at fangene verken har rettigheter som krigsfanger etter Genevekonvensjonene eller som sivile under USAs grunnlov. Flere av fangene har sittet i mange år på Guantánamo uten formelle siktelser og uten en rettskraftig dom. Selv om USAs høyesterett har slått fast at fangene har rettigheter til å få prøvd berettigelsen av fengslingen i føderale domstoler, er det fremdeles kontroverser rundt håndteringen av flere av fangene. Det er blant annet opprettet egne militære domstoler for å avgjøre sakene til de fangene som faktisk er blitt tiltalt.

Oberstløytnant Sterling R. Thomas jobber som advokat for The Military Commissions Defense Organization (MCDO). MCDO forsvarer fanger som er tiltalt for brudd på den såkalte Military Commissions Act, deriblant innsatte på Guantánamo Bay. Sterling Thomas har vært kritisk til hvordan rettsikkerheten til disse fangene blir ivaretatt. Han skal fortelle om sitt arbeid som forsvarer av blant annet fanger som har sittet i nesten 15 år på Guantánamo uten en rettssak.

Til slutt åpnes det for spørsmål og kommentarer fra salen.

Tid: Fredag 1. juni 2018 kl. 08:30-10:00

Sted: Det juridiske fakultet, Kjerka, Karl Johans gate 47, Oslo (se kart her)

Det blir enkel servering, så langt den rekker.

Vel møtt!

Share
 

Mari Gjefsen er utnevnt av ICJ-Norges styre, som ny daglig leder i ICJ-Norge. Hun overtar etter Charlotte Thuesen.

Mari har flere års fartstid i ICJ-Norge, der hun blant annet har vært tungt engasjert i flere av prosjektene til fagutvalget for dommeres og advokaters uavhengighet. Hun arbeider til daglig som advokatfullmektig i advokatfirmaet Thommessen.

Vi takker Charlotte Thuesen for fremragende innsats som daglig leder de seneste årene, og vi ønsker Mari Gjefsen hjertelig velkommen som ny daglig leder!

Styret

Share
 

På ICJ-Norges årsmøte 18. april 2018, ble Terje Einarsen valgt som ny styreleder i ICJ-Norge.

Terje Einarsen er til daglig professor ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Bergen, der han er tilknyttet forskergruppene henholdsvis for strafferett og straffeprosess og for statsrett, folkerett og internasjonale menneskerettigheter.

Tidligere styreledere i ICJ-Norge har vært høyesterettsdommer (nå emeritus) Ketil Lund, advokat Vidar Strømme og advokat Jon Wessel-Aas.

Se nærmere om ICJ-Norge her.

 

 

Share
 

The Norwegian Bar Association, the Norwegian Association of Judges, the International Commission of Jurists Norway (ICJ Norway) and ICJ Student Network will jointly host a seminar, addressing the challenges of judicial independence in Turkey.

Time: April 12th 2018, 17:00-19:30
Venue: University of Oslo, Faculty of Law, Frokostkjelleren, Karl Johans gate 47, Oslo

Background:

Nearly 4400 judges and prosecutors were among the thousand of people suspended, in the wake of the failed coup d’état of 15th July 2016. More than 2400 of them are kept in pre-trial detention or arrested. Reliable reports also indicate that since July 2016 at least 1539 lawyers have been prosecuted, 580 have been arrested and kept in pre-trial detention and 109 have been convicted. Most of them are being targeted solely for carrying out their professional activities, on the basis of alleged accusations of supporting terrorist organizations. In many cases, they are detained without charges and without being brought before a judge. The dismissals significantly weaken the functioning of the judiciary and put pressure on the whole system by fostering a climate of intimidation for judges and prosecutors.

The Norwegian Bar Association, the Norwegian Association of Judges and the International Commission of Jurists Norway undertake legal observations to monitor court proceedings in which there are reasons to believe that the judiciary may not be independent or impartial.

Against this backdrop we have invited Turkish professionals, international observers and other prominent speakers to discuss the importance of the ongoing situation in Turkey, as well as ways to confront such threats.


Speakers:

Tore Schei, former Chief Justice of the Supreme Court of Norway

Nils Asbjørn Engstad, judge, Hålogaland Court of Appeal, and Norwegian representative in the Consultative Council of European Judges (CCJE)


Mevüt Bedel, exiled, refugee judge and board member of the association “internationalen Rechtshilfe-Fonds; Juristen für Juristen.

Maria Hessen Jacobsen, attorney-at-law at Alvheim & Hansen and member of the Human Rights Committee in The Norwegian Bar Association

Heidi Heggdal, Judge in the Oslo City Court, member of the Norwegian Association of Judges and member of the International Commission of Jurists Norway (ICJ Norway)


The speakers will also engage in an interactive discussion followed by audience participation.

The event is free.

Share
 

ICJ-Norges studentnettverk er stolte over å invitere til åpent seminar med foredrag om domstolenes uavhengighet i Norge og Europa med Sven Marius Urke og Nils Asbjørn Engstad.

Tid: Onsdag 4. april kl. 16:00 

Sted: Frokostkjelleren (i Universitetshagen), Karl Johans Gate 47

Sven Marius Urke er direktør i Domstoladministrasjonen. Han har tidligere arbeidet hos Regjeringsadvokaten, og har vært oppnevnt som internasjonalt medlem i High Judicial and Prosecutorial Council (HJPC) i Bosnia-Herzegovina.

Nils Asbjørn Engstad er dommer i Hålogaland lagmannsrett og president i Europarådets konsultative råd for dommere (CCJE). Engstad har mottatt den polske domstolsrådets medalje «Bene Merentibus Iustitiae». Begrunnelsen for tildelingen er Engstads iherdige forsvar av dommeres og domstolers uavhengighet i Polen og ellers i Europa.

Urke og Engstad vil gjøre rede for viktigheten av domstolenes uavhengighet og aktuelle utfordringer i Europa. I tillegg blir det etterlyste behovet for omorganisering av den dømmende myndighet i Norge tema for diskusjon.

Det felleseuropeiske idealet om selvstendige domstoler har den siste tiden blitt satt på hard prøve i Polen, Ungarn og Tyrkia, samt Slovakia og Kroatia. Den foruroligende utviklingen i disse landene skyldes blant annet økt politisk press mot domstolene, ofte i form av lovendringer som svekker domstolenes effektivitet.

Domstolenes uavhengighet diskuteres også jevnlig i norsk kontekst. Behov for omorganisering av domstolene, budsjettkutt og prosedyrer for dommerutnevnelser kan i denne sammenheng nevnes som eksempler.

ICJ-Norges studentnettverk håper at både studenter, jurister og akademia benytter muligheten til å delta!

Share
 

ICJ-Norge inviterer til kveldskurs i internasjonale rettssaksobservasjoner, med fokus på Tyrkia og tyrkisk rettsprosess.

Kurset har til hensikt å gi en nyttig veiledning for jurister som deltar i rettssaksobservasjoner i Tyrkia eller internasjonalt for øvrig. ICJ-Norge tilrettelegger for mulighet til praktisk øving i reelle rettsmøter i Oslo tingrett uken etterpå.

Tidspunkt: Torsdag 1. mars 2018, kl. 18:00-19:30

Sted: Advokatfirmaet Schjødts lokaler, 7. etasje, Ruseløkkveien 14, Vika terrasse, Oslo

Kursholdere:

Åsne Julsrud – dommer i Oslo tingrett, styreleder NIM, medlem av ICJ-Norges fagutvalg for dommeres og advokaters uavhengighet, samt medlem av Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg.

Vidar Strømme – advokat (H) og partner i Advokatfirmaet Schjødt AS, medlem av ICJ-Norges fagutvalg for dommeres og advokaters uavhengighet.

Påmelding før 20. februar til Josefin Engström, leder fagutvalget for dommeres og advokaters uavhengighet, ICJ-Norge: j.n.engstrom@jus.uio.no eller sms til mobil: 400 92 953

Kurset er gratis. Det blir lett servering.

Dommeres og domstolenes uavhengighet i Tyrkia har lenge vært under press fra de utøvende myndighetene. Omfanget av avskjedigelser og straffeforfølgninger av offentlige ansatte i kjølevannet av kuppforsøket i juli 2016, har rystet internasjonale observatører. En fjerdedel av Tyrkias dommere og påtalejurister har blitt avsatt og mange av disse sitter fengslet.

ICJ-Norge og Dommerforeningen deltok i januar 2017 i PEN Internationals delegasjon til Tyrkia for å kartlegge menneskerettighetssituasjonen i landet. I forlengelsen av dette arbeidet har ICJ-Norge holdt Tyrkia-seminar med den respekterte tyrkiske juristen Öykü Didem Aydin. ICJ-Norges Tyrkia-prosjekt fortsetter ved rettssaksobservasjoner av rettsmøter med fengslede advokater og dommere. ICJ-Norge samarbeider med Dommerforeningen, Advokatforeningen og ICJ-Norges Studentnettverk.

Share
 

ICJ-Norge v/fagutvalget for flyktning- og humanitærrett, har i brev til Sivilombudsmannen bedt denne om å vurdere om Utlendingsnemndas (UNE) nyetablerte praksis om å bruke advokater ansatt i UNE, som prosessfullmektig for Staten, når enkeltindivider som ikke har fått medhold i sine klager til UNE, bringer vedtaket inn for domstolene.

UNE er et domstollignende klageorgan, som er første instans for behandling av klager på vedtak fattet av Staten v/Utlendingsdirektoratet (UDI).

Tidligere har det vært slik når UNEs vedtak har blitt brakt inn for domstolene, der det er Staten som er saksøkt part, har advokater ved Regjeringsadvokaten opptrådt som Statens prosessfullmektig. Det er nå innført en ordning der UNE prosederer sakene selv, med egne ansatte advokater som prosessfullmektiger.

ICJ-Norge har problematisert denne ordningen, ved å stille spørsmål om det er forenlig med den uavhengigheten som UNE må forutsettes å ha i sin behandling av klagesaker.

Det nærmere innholdet i ICJ-Norges argumentasjon i den sammenheng, er utdypet i ICJ-Norges brev til Sivilombudsmannen.

Share
 

ICJ-Norge v/fagutvalget for virksomheters menneskerettsansvar arrangerer, tradisjonen tro, sitt årlige seminar om næringsliv og menneskerettigheter. Som sedvanlig er formen på seminaret at det basert på et hypotetisk scenario gjennomføres en fiktiv rettssak, der spørsmålet alltid dreier seg om hvorvidt aktører i næringslivet har begått brudd på menneskerettighetene. To dyktige advokater prosederer saken for hver sin part. I stedet for at det avsies “dom”, etterfølges prosedyrene av en diskusjon om de rettslige problemstillingene som er reist i saken, og om partenes argumenter. Panelet er satt sammen av kompetente fagpersoner som representerer relevante aktører. Til slutt åpnes det for spørsmål og kommentarer fra salen.

Temaet for årets seminar er:

Må advokater ha menneskerettighetsrisiko på radaren ved rådgivning?

Tid: Tirsdag 6. mars 2018 kl. 17:30-20:00 (mingling og lett servering fra kl. 17:00)

Sted: Fritt Ord, Uranienborgveien 2 (inngang Parkveien)

Scenario: En advokat er saksøkt av sin klient for dårlig rådgivning, og det er rettet et betydelig erstatningskrav mot advokaten. Klienten, et svensk-norsk tech-selskap, planla å
sette ut produksjonen til et asiatisk land, og henvendte seg i den forbindelse til advokaten for generell juridisk rådgivning. Oppdraget inneholdt ingen eksplisitt henvisning til menneskerettigheter, og menneskerettigheter ble heller ikke nevnt i advokatens rådgivning.

Asiasatsingen var en stor suksess frem til det i norsk presse ble avdekket grove menneskerettsbrudd på selskapets produksjonsanlegg. Skandalen påfører selskapet et stort omdømmetap og aksjekursen stuper. Et nyinnsatt styre med ansvar for å vaske opp tar ut erstatningssøksmål mot advokaten med grunnlag i det strenge profesjonsansvaret for advokater. Selskapet mener at advokaten gjennom sine undersøkelser hadde foranledning til å vurdere at det forelå en fremtredende menneskerettighetsrisiko og påpeke behovet for en særskilt vurdering. Advokaten bestrider dette.

Spørsmål: Når bør risikoen for menneskerettighetsbrudd vurderes og kommuniseres i klientforhold? Hvilket ansvar har forretningsadvokater og andre rådgivere for å ha kompetanse om menneskerettigheter? Hvilken betydning har internasjonale og nasjonale standarder for virksomheters menneskerettighetsansvar for aktsomhetsnormen?

Program: En fiktiv rettssak etterfølges av panelsamtale og diskusjon.

17:00 Mingling og lett bevertning

17:30 Velkommen og presentasjon av tvisten

17:40 Saksøkers prosedyre v/advokat Ane Sydnes Egeland, Regjeringsadvokaten (utvalgsleder i ICJ-Norge)

18:00 Saksøktes prosedyre v/advokat Silje Aga Rogan (H), partner i Advokatfirmaet Lund & Co

18:20 Pause

18:35 Panelsamtale

  • Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen
  • Nils H. Thommessen, partner i Wiersholm
  • Liv Monica Stubholt, partner i Selmer
  • Aase Aa. Lundgaard, daglig leder og partner i Deloitte
  • Alexandra Shabasheva, Legal Counsel, TechnipFMC

19:30 Spørsmål fra salen

20:00 Slutt

Alle er velkommen på Kunstnernes hus etter avsluttet seminar for en uformell samling. Arrangementet er gratis.

Påmelding sendes til utvalgsmedlem Troels Bjerre Leming via e-post: troels.bjerre.leming@gmail.com

NB! Felles søknad om godkjenning av etikk-etterutdanning for advokater vil bli sendt Advokatforeningen i etterkant av avholdt seminar.

Share
 

Etter en periode uten aktivitet, har ICJ-Norges fagutvalg for flyktning- og humanitærrett bli startet opp igjen 16. januar, etter initiativ fra ICJ-styremedlem, høyesterettsdommer emeritus Ketil Lund, og med advokat Torstein Bae som utvalgets nye leder

Utvalget tar sikte på å bidra til å yte bistand pro bono (dvs. gratis for klient) i prinsipielle rettssaker innenfor rettsområdet, i tillegg til utvalgets alminnelige rettspolitiske arbeid. Prosessoppdrag vil gjennomføres av utvalgets egne krefter og av tilknyttede advokater. Fagmiljø og ICJs studentnettverk vil trekkes inn i arbeidet med utvelgelse av prosessoppdrag og det juridiske arbeidet knyttet til gjennomføringen.

Utvalgets nye sammensetning er slik:

Torstein Bae (leder)
Knut Erik Strøm
Kjersti Cecilie Jensen
Julia Bennin
Constance Jessen Holm
Mads Andenæs

Share
 

Justis- og beredskapsdepartementet har hatt ute på høring et forslag et forslag om diverse endringer i regelverket for behandling av overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll mv.

 ICJ-Norge har levert høringsuttalelse . ICJ-Norges hovedpoeng er at deler av de regelendringer som av departementet fremstilles som en formalisering av gjeldende rett, i virkeligheten innebærer en utvidelse av politiets fullmakter, og at dette fordrer nærmere vurderinger enn dem departementet har gjort i høringsnotatet.

Nedenfor gjengis ICJ-Norges høringsuttalelse:

 

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring 22. september 2017 med forslag til endringer i regelverket om kommunikasjonskontroll.

Innledning og sammendrag

Forslagene i høringsnotatet kommer delvis som følge av Stortingets anmodningsvedtak nr. 806 av 8.juni 2016 – hvor Stortinget ber regjeringen “foreta en gjennomgang av reglene om bruk, oppbevaring og sletting av overskuddsinformasjon i lys av at omfanget av overskuddsinformasjon har potensial til å øke vesentlig (…)”. Departementet legger i høringsnotatet punkt 2.1 til grunn at nevnte anmodningsvedtak “følges opp” i notatet.

ICJ-Norge kan ikke se at departementet i høringsnotat eller endringsforslag besvarer hvordan man skal møte økningen i overskuddsinformasjon som følger av Prop. 68 L (2015-2016).

De substansielle forslag som faktisk fremmes i notatet knytter seg til straffeprosessloven § 216 i, og vil slik ICJ-Norge ser det innebære en utvidelse av adgangen til å benytte overskuddsinformasjon snarere enn en tilstramming eller presisering. Endringsforslaget presenteres riktignok som en stadfestelse av gjeldende rett, men den rettstilstand som presenteres i notatet reflekterer etter ICJ-Norges oppfatning ikke gjeldende rett på området, slik at den faktiske virkning er at forebygging av straffbare handlinger introduseres som et nytt formål i straffelovens § 216.

ICJ-Norge anser videre at flere av de utgangspunkter, forutsetninger og tolkninger som departementet legger til grunn i høringsnotatet er standpunkter, og vil i det følgende kommentere enkelte av disse.

Utgangspunktet om bruk av opplysninger

I notatet punkt 3.2 skriver departementet at “[d]et er et alminnelig utgangspunkt i norsk rett at når politiet under etterforskning (herunder ved bruk av tvangsmidler) finner opplysninger som kan ha betydning for politiets arbeid, så kan disse opplysningene i etterkant benyttes fullt ut til etterforskning og forebygging av andre straffbare forhold”. Departementet hjemler dette utgangspunktet i politiregisterloven § 4.

Vi mener at uttrykket “kan [..] benyttes fullt ut” formidler et forenklet bilde av gjeldende rett på dette punktet.. Bruk av opplysninger fra alle typer tvangsmidler vil regelmessig utgjøre inngrep i vedkommendes privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 (1), som må kunne rettferdiggjøres etter de kriterier som er utledet av artikkel 8 (2). Bruk av personopplysninger innhentet ved hjelp av tvangsmidler utenfor den enkelte sak må følgelig ha hjemmel i lov og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Politiregisterloven selv setter også begrensninger i form av nødvendighetskravet i § 5, særlig gjelder dette utenfor den aktuelle straffesak. Opplysninger innhentet ved hjelp av kommunikasjonskontroll vil også regelmessig være av en spesiell kategori, som etter § 7 kun skal behandles hvor dette er “strengt nødvendig”.

Departementet drøfter ikke viderebruk av potensielt svært inngripende personopplysninger i relasjon til EMK artikkel 8..  ICJ-Norge vil følgelig mene at bakgrunnsretten på området i større grad bør hensyntas i grunnlaget for departementets videre arbeid med forslaget.

Intern bruk av opplysninger fra kommunikasjonskontroll i politiet

Departementet legger som nevnt til grunn at straffeprosessloven § 216 i ikke begrenser “bruken av opplysningene [innhentet ved hjelp av kommunikasjonskontroll mv.]  internt i politiet”. Gjeldende § 216 i lyder:

Alle skal bevare taushet​ om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes

  1. a) som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
    b) som bevis for det straffbare forholdet som begrunnet kontrollen,
    c) som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra,
    d) som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort. Er det andre forholdet påtalt som en overtredelse som kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, eller belyser opplysningene også et straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet slik kontroll, kan opplysningene uansett brukes som bevis,
    e) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
    f) for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff,
    g) for å gi opplysninger til kontrollutvalget,​
    h) for å gi underretning etter § 216 j, eller
    i) for at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere opplysninger til Etterretningstjenesten dersom det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige formål.​
    216 a annet ledd gjelder tilsvarende.

    Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med kommunikasjonskontrollen.

ICJ-Norge anser at bestemmelsens ordlyd klart gir anvisning på behandlingsbegrensninger også innad i politiet og påtalemyndigheten. “Alle skal bevare taushet” er et kategorisk påbud, hvor ordlyden ikke skiller mellom intern deling i politiet og deling med eksterne. Behovet for deling og bruk internt i politiet, som ICJ-Norge anerkjenner at nok er betydelig, må ivaretas gjennom den omfattende listen med unntak som bestemmelsen inneholder. Denne listen inneholder også unntak som primært må anses å rette seg mot slik intern bruk, som for eksempel “ledd i etterforskningen av straffbart forhold”, og avverging av straffbar handling som kan medføre frihetsstraff og for å hindre at uskyldig blir straffet.

Ordlyden er den mest tungtveiende rettskildefaktor, særlig på dette området hvor legalitetsprinsippet står sterkt og hvor det er krav til lovhjemmel etter EMK artikkel 8. Departementet legger imidlertid til grunn i høringsnotatet, basert på diverse for- og etterarbeider og “praksis”, at politiet fritt kan benytte seg av overskuddsinformasjon til alle polisiære formål. ICJ-Norge mener følgelig dette gir et skjevt bilde av rettstilstanden. Når departementet da tar sikte på å kodifisere denne rettsoppfatningen gjennom endring i straffeprosessloven § 216 i – ved å innta “forebygging” av straffbart forhold i unntaksbestemmelsene, mener ICJ-Norge at det reelt sett finner sted en utvidelse av behandlingsgrunnlagene. Dertil vil vi mene at formålet “forebygging” (som må forstås langt bredere enn avverging) isolert sett gir et temmelig vidt mulighetsrom for anvendelse. En utvidelse til en temmelig uspesifisert adgang til å benytte opplysninger fra kommunikasjonskontroll til andre formål enn hva de opprinnelig ble innhentet for må ikke finne sted gjennom en tilsynelatende presisering av gjeldende rett.

Nye tvangsmidler og overskuddsinformasjon

I høringsnotatet kapittel 5.4.2 uttaler departementet at endringene i reglene om kommunikasjonskontroll fra 2016 (som følge av Prop. 68 L (2015-2016)) ikke innebærer “prinsipielle endringer” i hvilken type informasjon som politiet får tilgang til. Videre skriver departementet at endringene “ (…) gir heller ikke adgang til mer informasjon i relasjon til den enkelte mistenkte”.

ICJ-Norge anser at disse utsagnene som overforenklinger av lovendingene som fant sted. For eksempel vil vi vise til at det gjennom endringer i straffeprosessloven § 216 b bokstav d ble vedtatt at tilbyder skal utlevere informasjon om “den geografiske posisjonen til et kommunikasjonsanlegg”, og det fremkommer i Prop. 68 L (2015-2016) at det siktes til såkalte signaleringsdata eller passive data. Dette er informasjon om f.eks. en mobiltelefons posisjon når den ikke er i bruk, og lovendringen medfører således en utvidelse av både art og omfang av overskuddsinformasjon fra bruk av skjulte tvangsmidler. En drøftelse av om dette bør foranledige ytterligere begrensninger i anledningen til å benytte overskuddsinformasjon fra dette tvangsmiddelet ville følgelig vært på sin plass.

Konklusjon

ICJ-Norge anbefaler at departementet foretar en fornyet vurdering av de forutsetningene som høringsnotatet og forslagene bygger på. De foreslåtte endringene bør ikke gjennomføres før en slik gjennomgang er gjort.

 

Med vennlig hilsen

Erlend Balsvik
Faggruppeleder

 

Jon Wessel-Aas

Styreleder

Share
 

Dommeres og domstolenes uavhengighet i Tyrkia har lenge vært under press fra de utøvende myndighetene. Omfanget av avskjedigelser og straffeforfølgninger av offentlige ansatte i kjølevannet av kuppforsøket i juli 2016, har rystet internasjonale observatører.

Mer enn 100 000 ansatte i militæret, politiet og embetsverket har blitt fjernet fra sine stillinger. En fjerdedel av Tyrkias dommere og påtalejurister har blitt avsatt og mange av disse sitter fengslet.

Dommerforeningen og ICJ-Norge deltok i januar i PEN Internationals delegasjon til Tyrkia for å kartlegge menneskerettighetssituasjonen i landet.

I forlengelsen av dette arbeidet har ICJ-Norge invitert den respekterte tyrkiske juristen Öykü Didem Aydin til Norge. Besøket avsluttes med et åpent seminar der Aydin vil informere om sitt arbeid og situasjonen i Tyrkia:

Tid: 

9. juni kl. 17 :00 – 20 :00

Sted: 

Fritt Ord, Uranienborgveien 2, Oslo (inngang fra Parkveien)

Program:
Foredrag om ICJ-Norges besøk i Tyrkia.

Foredrag ved Öykü Didem Aydin*.

Paneldebatt med blant annet Öykü Aydin. De øvrige deltakerne bekreftes etter hvert. Ordstyrer: Åsne Juslrud.

Mat og kaffe vil bli servert.

___

*Nærmere om ÖYKÜ DIDEM AYDIN:

Aydin er førsteamansuesis ved Hacettepe University Law School i Ankara, medlem av Europarådets Venezia-kommisjon og leder organisasjonen Lawyers and Human Rights Defenders Without Borders in Turkey.

Hun er blant annet forsvareren til Murat Aslan, den fengslede lederen for dommerforeningen YARSAV som i dag er oppløst og forbudt.

Share
 

ICJ-Norges årsmøte 2017

On 28/03/2017, in Organisasjon, by jwa

ICJ-Norge ønsker velkommen til Årsmøtet 2017, med det etterfølgende, åpne fagseminaret “Dommernes rolle når rettsstaten utfordres eller angripes av øvrige statsmakter”

Tid: 19. april 2017 kl 18:30

Sted: Det juridiske fakultet i Oslo, Karl Johans gate 47 – i Domus Academica (Urbygningen), auditorium 5.

Agenda for årsmøtet:

1. Konstituering
2. Godkjenning av innkalling og saksliste
3. Valg av ordstyrer, referent og protokollunderskriver
4. Behandling av årsmelding
5. Godkjenning av årsregnskap
6. Fastsetting av kontingent
7. Orientering om styrets arbeidsprogram for kommende periode
8. Behandling av eventuelt innkomne forslag
9. Valg av:
a. To styremedlemmer
b. Regnskapsansvarlig
c. Valgkomité

Du finner alle årsmøtedokumentene her.

 

 

Share
 

ICJ-Norge inviterer til åpent seminar:

“Dommernes rolle når rettsstaten utfordres eller angripes av øvrige statsmakter”

Til å belyse temaet, har ICJ-Norge invitert professor Hans Petter Graver til å holde hovedinnlegg, og professor Terje Einarsen til å kommentere Gravers innlegg, som innledning til diskusjon med salen.

Tid:    19. april 2016, kl 19:15

Sted: Det juridiske fakultet i Oslo, Karl Johans gate 47 – i Domus Academica (Urbygningen), auditorium 5.

Litt nærmere om temaet og spørsmålene som vil bli diskutert på seminaret:

I Norge, som i mange demokratiske rettsstater, har domstolene rett og plikt til å håndheve loven slik at borgernes grunnleggende friheter og rettigheter, slik de er forankret i Grunnloven, respekteres. Om det er nødvendig for å utøve denne rollen, kan og skal domstolene sette til side vedtak truffet av den lovgivende og/eller den utøvende makt, når vedtakene er uforenlige med de nevnte rettighetene og frihetene.

Samtidig kan det hevdes at maktfordelingsprinsippet og demokratihensyn tilsier at domstolene skal utvise tilbakeholdenhet med å overprøve de avveiningene som er gjort mellom på den ene side hensynet til enkeltindividers rettigheter og friheter og på den annen side andre vektige samfunnshensyn, som trygghet og sikkerhet, når disse avveiningene er foretatt av regjering og lovgiver, og de har kommet til uttrykk i lovvedtak.

Hvor lojale bør domstolene være overfor de øvrige statsmaktenes vilje i slike sammenhenger? Tilsier historisk erfaring at vi kan stole på domstolene som rettsstatens voktere når det virkelig gjelder?

Hvilken sammenheng kan det være mellom statslojalitet i normale tider og statslojalitet ved regimeendring, under unntakstilstand, ekstraordinære situasjoner osv? Hvis ikke dommerne “øver” og internaliserer prøvingsplikten i roligere tider, og ikke opparbeider en kritisk holdning til henvisninger til statens sikkerhet, terrorfare mv, når slike hensyn påberopes som grunnlag for å innskrenke borgerlige friheter og rettigheter, hvordan kan man da forvente at dommere handler helt annerledes og eventuelt, i ytterste konsekvens, også er villige til å ofre livet for rettsstaten når de øvrige statsmakter går i autoritær retning?

Vi lever igjen i tider der disse spørsmålene aktualiseres i større grad enn på lenge også i våre vestlige demokratier. Rettsstaten er demokratiets ryggrad. Utfordres den, utfordres derfor samtidig selve demokratiet. Domstolenes rolle i dette samspillet, er helt sentral, og de spørsmålene som søkes belyst og diskutert i dette seminaret, inngår slik sett i den større debatten om hvordan demokratiet skal vedlikeholdes også gjennom mer urolige tider.

 

 

Share
 

Tradisjonen tro arrangerer ICJ-Norge også i år seminar om næringslivets menneskerettighetsansvar. Mer informasjon – herunder om sakens faktum og om advokatene som skal prosedere saken – kommer etterhvert.

Fiktiv rettssak om rederinæringens menneskerettighetsansvar ved skipsbygging

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) ved fagutvalget for virksomheters menneskerettighetsansvar – har gleden av å invitere til årets seminar:

Tid:          Torsdag 4.mai 2017 kl. 17:00- 20:00

Sted:       Fritt Ord, Uranienborgveien 2 (inngang Parkveien)

Påmelding: Seminaret er gratis, men vi ber om at påmelding sendes til icj.seminar@gmail.com

Seminaret starter med en fiktiv rettssak: Et norsk verft inngår kontrakt om bygging av et skrog ved et polsk verft. Det viser seg at nordkoreanske tvangsarbeidere har jobbet med skroget, og at en av dem har blitt alvorlig skadet under arbeidet. Er det norske verftet erstatningsansvarlig? Hvilken betydning får internasjonale menneskerettighetsstandarder for aktsomhetsnormen? Les hele faktum og spørsmålene til partene her

Saken prosederes av ledende prosedyreadvokater. Den fiktive rettsaken belyser problemstillinger knyttet til arbeidsrett, erstatningsrett og menneskerettigheter. Deretter vil ordstyrer Mai Vo og et ekspertpanel bestående av Jeanett Bergan (PwC Risk Advisory) Frode Elgesem (OECDs kontaktpunkt) og Kamil Zabielski (GIEK) sammen med prosedyreadvokatene innlede til debatt.

Program:

17:00 Velkommen

Ane Egeland, leder

17:05 Presentasjon av tvisten

Kiran Aziz, utvalgsmedlem

17:10 Saksøkers prosedyre

17:40 Saksøktes prosedyre

18:10 Pause

18:25 Paneldebatt med ordstyrer Mai Vo

Deltakere:

  • Jeanett Bergan, direktør i PwC Risk Advisory
  • Frode Elgesem, OECDs kontaktpunkt
  • Kamil Zabielski, Head of Sustainability Team, GIEK

19:30 Spørsmål fra salen

20:00 Slutt

 

 

Share
 

Styremedlem i ICJ-Norge, høyesterettsdommer (emeritus) Ketil Lund, har sammen med professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet, sammen forfattet nedenstående artikkel. Artikkelen er opprinnelig publisert i Kritisk Juss nr 2/16, og en forkortet versjon kommer i førstkommende nummer av Tidsskrift for Den Norske Legeforening. Artikkelen gjengis nedenfor med tillatelse fra forfatterne.

 

TVANGSMEDISINERING MÅ FORBYS

Av Peter Christian Gøtzsche* og Ketil Lund**

*Peter Christian Gøtzsche er dr.med., professor i klinisk forsøksdesign og analyse ved Københavns Universitet, spesialist i indremedisin og biolog. Han var i 1993 med på å opprette det internasjonale Cochrane-samarbeidet og samme år Det Nordiske Cochrane Center.[1]

**Ketil Lund har tidligere vært høyesterettsadvokat og senere høyesterettsdommer, og er i dag kommisær i Den internasjonale juristkommisjon (ICJ), samt styremedlem i ICJ-Norge. Han var gjennom en årrekke advokat for psykiatriske pasienter og for organisasjonen Norsk forening for mental helse.

Sammendrag:

Artikkelen påviser at det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for medikamentell tvangsbehandling aldri har foreligget. Medikamentene har liten positiv effekt på gruppenivå, forutsigbarheten av effekten overfor den enkelte pasient er tilsvarende liten samtidig som risikoen for skadevirkninger er betydelig. Tvangsmedisinering gjør langt mer skade enn gagn og må forbys. Norsk praksis etterlever ikke kravet i psykisk helsevernloven – oppstilt for å ivareta menneskerettslige forpliktelser – om stor sannsynlighet for vesentlig bedring før tvangsmedisinering kan iverksettes. Helsemyndighetene har lenge kjent til den ulovlige praksis uten å ha foretatt seg noe for å komme den til livs. Menneskerettslige spørsmål kommenteres med utgangspunkt i CRPD – FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter.

 

1.   Innledning

 

«I psykiatrien er det ofte vanskelig at stille prognose og vurdere terapeutiske muligheder, og forløpet av lidelserne giver mange overraskelser både i positiv og negativ retning. En viss optimisme er nødvendig og berettiget i det daglige arbejde, men det er forkert at lade terapeutisk optimisme danne grundlag for tvangsinnlæggelse til tvangsbehandling. Til det må det kræves langt fastere grund under fødderne.» [2]

 

Bakgrunnen for denne artikkelen er at forfatterne deltok i en debatt på Litteraturhuset i Oslo 19. oktober 2016. Peter Gøtzsche innledet debatten med et foredrag i tilknytning til sin bok Dødelig psykiatri og organisert fornektelse fra 2015, og Ketil Lund deltok i debatten. Vi ble deretter spurt av redaksjonen i Kritisk Juss om vi kunne tenke oss å skrive en artikkel sammen.

Oppgaven er delt mellom oss på den måten at Peter Gøtzsche har skrevet en oppsummering av det internasjonale kunnskapsgrunnlaget om effekter av behandling med psykofarmaka som brukes ved tvangsmedisinering og av elektrosjokk. Ketil Lund har, foruten å gi opplysninger om omfanget av tvangsbehandling i Norge, vist kunnskapsgrunnlaget for denne behandlingen, slik dette er beskrevet i NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Han har også vurdert lovligheten av tvangsbehandlingen i Norge i dag og skrevet avsnittet om tvangsbehandling og internasjonale menneskerettigheter.

De norske og danske lovregler for tvungent psykisk helsevern er nokså like: Begge har et grunnvilkår om alvorlig sinnlidelse/sindssygdom og likestilte tilstander, og tilleggsvilkår om at tvangsvernet skal avverge fare for pasientens eller andres liv eller helse eller hindre at utsikten til helbredelse/vesentlig bedring for pasienten forspilles; den danske lov har ikke som den norske, et uttrykkelig vilkår om tvang også kan brukes for å hindre vesentlig forverring av pasientens tilstand.

Lovreglene om tvangsbehandling er ulikt utformet.[3] En vesentlig forskjell er at mens tvangsbehandling etter norsk lov forutsetter «stor sannsynlighet» for helbredelse eller vesentlig bedring av den enkelte pasient, har ikke det danske regelverk noe uttrykkelig krav til sannsynlighet for positiv effekt. Hva forskjellen betyr i praksis, er vanskelig å si fordi det er på det rene, jf. punkt 4.2.2, at det norske lovskravet ikke etterleves. En annen viktig forskjell er at tvangsmedisinering i Danmark bare er tillatt for innlagte pasienter med døgnopphold. I Norge foregår en omfattende medikamentell tvangsbehandling av pasienter uten døgnopphold i institusjon – såkalte TUD pasienter (tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold).

Tvangsbehandling med antipsykotika er blant de aller mest tyngende inngrep staten utsetter mennesker for. Med tilslutning av helsebyråkratiet og lovgivningen har tvangspsykiatrien gjennom 60 år påstått at det er solid forskningsmessig grunnlag for å fastslå at behandlingen vil få overveiende positive virkninger for den enkelte pasient. Vi påviser i denne artikkel, at det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for medikamentell tvangsbehandling aldri har foreligget. Medikamentene har svært liten positiv effekt på gruppenivå, forutsigbarheten av behandlingseffekten overfor den enkelte pasient er tilsvarende liten samtidig som risikoen for meget alvorlige skadevirkninger er betydelig.

 

2.   Omfanget av medikamentell tvangsbehandling i Norge

 

I Norge har tvangsbruken overfor mennesker med psykososiale funksjonshemninger tradisjonelt vært meget omfattende. På tross av en alminnelig og vedvarende enighet om at tvangsbruken har vært og er for høy, og på tross av stadig nye tiltaksplaner mv for å redusere den, har tvangen over en årrekke stabilisert seg på et høyt nivå. Analyser av data fra Norsk pasientregister viser at omtrent 5400 personer ble tvangsinnlagt til sammen 7700 ganger i 2013.[4] Det er store forskjeller mellom institusjoner og regioner som ikke kan forklares ved ulikt pasient – eller ressursgrunnlag, men først og fremst må antas å skyldes ulik behandlingsideologi og holdninger til bruk av tvang. Når det gjelder medikamentell tvangsbehandling, opplyser Helsedirektoratet at:

«… vi på nasjonalt nivå hadde 3806 vedtak om tvangsbehandling i 2014 (dvs vedtak fattet dette året). Vedtakene er fordelt på 1755 pasienter. Tallet inkluderer alle typer tvangsbehandling, men i praksis rapporteres det nesten bare tvangsbehandling med medikamenter. Tilsvarende tall for 2012 var 2088 vedtak fordelt på 1202 pasienter mens tallene for 2013 er 2366 vedtak og 1382 pasienter. […] Nesten alle foretak har økning i antall innrapporterte vedtak i perioden 2012-2014. Dette skyldes trolig helt eller delvis økende kompletthet i innrapporteringen, og vi har ikke grunnlag for å konkludere med økning i omfanget av tvangsbehandling. Vedtak per pasient holder seg forholdsvis stabilt i perioden.» [5] (Tallene er foreløpige)

Helsedirektoratet opplyser videre at det ikke finnes opplysninger om hva slags medikamenter som brukes i hvilken dosering ved de ulike institusjonene.

På samme måte som for tvangsinnleggelser, er det svær ulikhet i bruken av tvangsbehandling som ikke kan forklares ved pasientgrunnlaget. Økningen i tallene for tvangsbehandling er dramatisk, og hvis det ikke er tale om noen reell økning, er det bemerkelsesverdig at innrapporteringene så sent som i 2012 og 2013 var i den grad mangelfulle. Påliteligheten i tallene for 2014 kan for øvrig også synes usikker. Så sent som i mai 2015 opplyste Helsedirektoratet til Likestillings- og diskrimineringsombudet at det ikke fantes pålitelige tall for tvangsbehandling.[6]

En betydelig usikkerhet har vært omfanget av tvangsbehandlingsvedtak mot mennesker i TUD – tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold – som kan gå medisinert i årevis. Denne pasientgruppen synes i større grad å være innrapportert for 2014. Dette året var 60 prosent – nærmere 1000 personer – av dem som hadde vært under tvungent vern i minst ett år på TUD. Prosentandelen er økende. Direktoratet opplyser at det er satt i gang kartleggingstiltak som vil «bidra til å øke kunnskapen om hvor mange pasienter som er på TUD og hvor lenge de har vært på denne ordningen.»

Et paradoksalt element i tvungent psykisk helsevern er at pasienter, i institusjon eller under TUD, i vid utstrekning antas å være kompetente til å gi informert samtykke til medikamentell behandling, men mangler enhver rett til å nekte. Svært mange tar medikamentene under trussel om at de ellers vil bli tvunget til å ta dem. Formelle rettsikkerhetsgarantier er fraværende. Utover den reelle tvangen som utøves, er det problemer knyttet til hvor informerte slike samtykker er, jf. punkt 4.2.2.

Tvangsstatistikken fanger heller ikke opp et ukjent antall pasienter som formelt ikke er under tvungent vern og som tar medikamentene tilsynelatende frivillig, men i realiteten under trussel om reetablering av tvungent vern med tvangsmedisinering, ikke minst med depotpreparater. Deres medisininntak overvåkes ved at de jevnlig må underkaste seg blodprøver og kontroll av serumspeil.

Fylkesmennene – i realiteten fylkeslegen – behandlet i 2014 totalt 1058 klager om behandling uten eget samtykke i det psykiske helsevernet. Fem prosent av vedtakene ble opphevet pga. saksbehandlingsfeil. I tre prosent av klagene fikk pasienten helt eller delvis medhold i realiteten slik at det påklagde vedtaket ble endret.

 

3.   Kunnskapsgrunnlaget for medikamentell tvangsbehandling

 

Innledningsvis er gjengitt den danske psykiater Jytte Willadsens understrekning av at kunnskapsgrunnlaget for medikamentell behandling er alt for mangelfullt som grunnlag for tvangsbehandling.[7] Opp gjennom årene er dette stadig fremhevet, også fra faglig hold, uten nevneverdig virkning i tvangspsykiatrien. I senere år er kritikken av kunnskapsgrunnlaget intensivert. Blant annet har vitenskapsjournalisten Robert Whitakers undersøkelser av forskningsgrunnlaget fått stor oppmerksomhet. Whitakers seneste bok, “Anatomy of an Epidemic” fra 2010[8], vant i 2011 IRE – Investigative Journalists and Editors pris for “the best investigative journalism book of 2010”. Boken fikk i juni- og julinumrene av The New York Review of Books for 2011 positiv anmeldelse av Marcia Angell, tilknyttet fakultetet for Global Health and Social Medicine ved Harvard Medical School og tidligere sjefsredaktør for The New England Journal of Medicine. Anmeldelsen fikk tilsvar i augustnummeret 2011 fra tre ledende psykiatere, bl.a. fra John Oldham, president i The American Psychiatric Association. I sitt svar til dem sier Angell blant annet:

“All three of these letters simply assume that psychoactive drugs are highly beneficial, but none of them provides references that would substantiate that belief. Our differences stem from the fact that I make no such assumption. Any treatment should be regarded with skepticism until its benefits, both short-term and long-term, have been proven in well-designed clinical trials, and those benefits have been shown to outweigh its harms. I question whether that is so for many psychoactive drugs now in widespread use. I have spent most of my professional life evaluating the quality of clinical research, and I believe it is especially poor in psychiatry.”

Hun siterer også en av de tre som sier: “There is no doubt among the medical professions, psychiatry is the most scientifically primitive.”

I Norge avga en arbeidsgruppe, nedsatt av Helsedirektoratet og ledet av professor Jan Fridthjof Bernt, i juni 2009 en omfattende utredning hvor det blant annet uttales «at kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvang er mangelfullt, og [arbeidsgruppen] vil sterkt tilrå at det iverksettes tiltak for å avhjelpe dette. Det bør særlig fokuseres på kunnskapsgrunnlaget for behandling med legemidler uten eget samtykke.» Arbeidsgruppens anbefaling om nedsettelse av et lovutvalg nedfelte seg i Paulsrud-utvalgets innstilling NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, der det på side 167 uttales:

«Utvalget legger til grunn at lovgivningen så langt mulig bør være kunnskapsbasert. Særlig viktig er dette på områder der det er spørsmål om å gjøre inngrep i menneskers personlige integritet, og der store menneskelige verdier står på spill. Dette innebærer at lovgivningen aldri kan hvile på sin historie, men jevnlig må revurderes i lys av ny kunnskap og erfaring, og med dertil hørende evne og vilje til omstilling.»

Kunnskapsgrunnlaget i NOU 2011: 9 behandles nedenfor under 3.2.

I 2015 ga Peter Gøtzsche ut boken «Dødelig psykiatri og organisert fornektelse», som inneholder en undersøkelse av kunnskapsgrunnlaget. Det følgende er en oppsummering av den del som er av særlig betydning ved tvangsbehandling.[9] Oppsummeringen omhandler også en omtale av en dom avsagt av Alaskas høyesterett i 2006 som er av stor interesse.

 

3.1 Peter Gøtzsches oppsummering av kunnskapsgrunnlaget

 

I juridisk forstand opererer man med sandsynligheder, og i civilretten betragtes det normalt som afgørende, om sandsynligheden er større end 50 % for, at noget skal indtræffe. I strafferetten kræves der en meget højere grad af sandsynlighed, og baggrunden for dette er naturligvis, at straf er et stærkt indgribende virkemiddel. Derfor vil andre stærkt indgribende virkemidler også kræve en langt højere sandsynlighed end 50 %, fordi man ønsker at reducere antallet af urigtige beslutninger mest muligt. I Norge anerkender man, at tvangsmedicinering er stærkt indgribende, og der kræves derfor “stor sandsynlighed” for den ønskede effekt, men dette efterleves ikke i praksis.

For at tvangsindlæggelse og eventuel efterfølgende tvangsbehandling kan retfærdiggøres, forudsætter begge foranstaltninger derfor, at der er langt mere end 50 % sandsynlighed for, at de fører til væsentlig bedring af tilstanden eller til hindring af væsentlig forværring.

En så stor positiv effekt er aldrig opfyldt. Der findes nemlig ingen behandlinger i psykiatrien, der er tilnærmelsesvis så effektive, at sandsynligheden er større end 50 %. Dette skal belyses med psykose som det gennemgående eksempel.

3.1.1 Akutte psykoser og antipsykotika

 

Akutte psykoser fører ofte til medicinsk tvangsbehandling med antipsykotika. Mange psykiatere er overbeviste om, at antipsykotika har betydelig effekt og fører til en afgørende bedring af tilstanden. Det er imidlertid ingenlunde tilfældet. Faktisk er det tvivlsomt, om de overhovedet har nogen klinisk relevant effekt på psykosen.

For at finde ud af, om psykofarmaka virker, afprøves de i dobbeltblinde forsøg, hvor den ene gruppe patienter efter lodtrækning (randomisering) behandles med lægemidlet, og den anden gruppe behandles med virkningsløs medicin (placebo), som har samme udseende.  Sædvanligvis benytter man forskellige skalaer til at vurdere effekten, hvor man noterer sværhedsgraden af en række forskellige symptomer og lægger pointene sammen. Psykiateren Stefan Leucht og kolleger har gennemgået data fra 5.970 patienter i sådanne forsøg, og de viste, at den minimale forbedring i tilstanden, man kunne registrere på Clinical Global Im­pressions Ratings skalaen svarer til ca. 15 point på Positive and Negative Syndrome Scale (PANSS).[10] Det, firmaerne rapporterede i deres placebokontrollerede for­søg af nyere antipsykotika i deres ansøgninger til den amerikanske lægemiddelstyrelse (FDA), lå imidlertid langt under disse minimale forbed­ringer. Forskellen mellem aktivt stof og placebo var på kun seks point på PANSS[11] på trods af, at det er let for disse scoringer at blive en hel del bedre, hvis patienten bliver dysset ned af et beroligende stof og udtrykker deres abnorme tanker mindre hyppigt.[12]

Hvad man opnår i disse forsøg er således mindre, end hvad man akkurat kan registrere som en ændring i tilstanden, hvilket igen er væsentligt mindre, end hvad der udgør en betydelig og afgørende bedring af tilstanden i juridisk forstand. Der er derfor langt under 50% sandsynlighed for, at en behandlet patient opnår en sådan bedring i tilstanden.

Den reelle behandlingseffekt er endda endnu mindre end den, der måles i forsøgene. Det skyldes hovedsagelig tre ting. Langt de fleste for­søg gennemføres af det firma, der har en stor økonomisk interesse i at opnå positive resultater. Firmaet er på den måde sin egen dommer, fordi udenforstående næsten aldrig kan få adgang til de originale rådata og lave sine egne analyser af resultaterne. Når uafhængige forskere ikke kan det, og forskningen ikke gentages af andre, ophører forskningen med at være forskning; så er det bare marketing eller reklame. Mange undersøgelser har vist, at firmaerne ofte manipulerer med deres kliniske afprøvninger, så resultaterne kommer til at se mere positive ud, end de i virkeligheden er.[13] [14]

Den anden grund til, at afprøvninger med psykofarmaka overvurderer effekten, er, at forsøgene ikke har været ordentligt blindede. Psykofarmaka har mange og tydelige bivirkninger, og derfor har de fleste læger og patienter afsløret, om behandlingen er aktiv eller placebo.[15] Den bias (hildethed), dette blindingsbrud medfører, er betydelig. Forskere, der ikke er effektivt blindede, kan se det stik modsatte af, hvad der er sandt, når de medicinerer patienter. De ser, hvad de ønsker at se, hvilket er det, der er bekvemt for dem og deres fag, ikke hvad der i virkeligheden sker. Dette blev meget tydeligt demonstreret i et stort forsøg fra 1964 finansieret af National Institute of Mental Health i USA.[16] Det var et seksugers forsøg med nyligt indlagte patienter med skizofreni, som kom i behandling med antipsykotika eller med placebo. Det var yderst påfaldende, at psykiaterne sagde, at medicinen reducerede apatien, for­bedrede den motoriske bevægelighed og gjorde patienterne mindre ligeglade; det er nemlig præcis det modsatte af, hvad disse lægemidler gør ved patienterne, hvilket psykiaterne havde erkendt ti år tidligere. Endvidere var bivirkningerne “milde og sjældne … mere et spørgs­mål om patientens komfort end om medicinsikkerhed”, hvilket også er stærkt misvisende. Forskerne mente endda, at antipsykotika var helbredende og ikke længere skul­le kaldes beroligende men antiskizofrene lægemidler.

Den tredje grund til, at resultaterne er for positive, skyldes den måde, patienterne rekrutteres på. Man inkluderer næsten altid patienter, som i forvejen er i behandling med den type medicin, der skal testes. Efter en kort udvaskningsperiode på typisk en uge, hvor patienterne ikke får medicin, randomiserer man dem til aktivt stof eller placebo. Alle psykofarmaka ændrer imidlertid hjernefunktionerne; det er jo derfor, man bruger dem. Derved opstår der en ny, kunstigt fremkaldt ligevægt mellem en række transmitterstoffer og de receptorer, de virker på. Hvis man pludselig holder op med at give medicinen, kan patienterne blive ret dårlige, idet de bliver udsat for det, som narkomaner kalder for en ”kold tyrker”, det vil sige alvorlige abstinenssymptomer. Disse symptomer kommer ikke nødvendigvis i den første uge, men kan indfinde sig senere, og de kan ligne symptomer på den sygdom, man behandler. Når man skader patienterne i placebogruppen på denne måde, er det jo ikke så mærkeligt, at firmaet kan hævde, at dets nye præparat er bedre end placebo. Især når psykiaterne, der vurderer effekten, i tilgift ikke har været ordentligt blindede.

De mest pålidelige placebokontrollerede forsøg er derfor dem, hvor ingen af patienterne har fået medicin før. Der findes en Cochra­ne-oversigt, der nærmer sig dette ideal, men selv denne oversigt er biaspræget, da forsøgene ikke er begrænset til patienter med deres første skizofreni-episode. Oversigten omfatter forsøg, “hvor de fleste havde deres første eller anden episode med skizofrenispektrumforstyrrel­ser”.[17] Ikke desto mindre er oversigten yderst interessant og er formentlig den mest relevante, der findes. I en treårs periode var der var 2-3 gange så mange genindlæggelser blandt patienter på aktivt stof end blandt patienter, der fik placebo.

Forsøgene viste også, at antipsykotika kan undgås for de fleste patien­ter, selv ved akut psykose, hvor rationalet for deres anvendelse ellers er mest indlysende, og forfatterne til Cochrane-oversigten sagde uden omsvøb, at de foreliggende data ikke understøtter den konklusion, at antipsykotisk behandling i en akut, tidlig skizofreni-episode er effektiv.

En anden type forsøg, der kaldes ophørsforsøg, er også temmelig misvisende. Her randomiserer man patienter, der har været behandlet i nogen tid med medicin og har fået det godt, til at fortsætte med behandlingen eller at få placebo i stedet for. Formålet med sådanne forsøg er at finde ud af, hvor længe patienterne skal fortsætte med behandlingen. Ofte er der slet ikke nogen udvaskningsperiode, og man giver derfor nogle af patienterne i placebogruppen en kold tyrker, hvorefter man konkluderer, at det er bedst at fortsætte med behandlingen i årevis eller endda livslangt. Dette er yderst skadeligt. Et af problemerne er, at behandling med antipsykotika kan gøre hjernen mere følsom overfor påvirkninger, der kan udløse psykoser, og de kan derfor fremkalde psykoser ved langvarigt brug (såkaldte supersensitivitetspsykoser).[18]

Et andet og langt større problem er, at psykofarmaka kan give permanente hjerneskader, og selvom man følger patienterne i meget lang tid i sådanne ophørsforsøg, kan det stadigvæk godt være, at man drager forkerte konklusioner, fordi patienter med permanente hjerneskader dårligt kan undvære det stof, de er blevet afhængige af og er blevet skadet af. Der findes dog et enkelt forsøg, der adskiller sig fra alle de andre. Efter at patienter med førstegangspsykose havde fået det godt, blev de randomiseret til dosisreduktion eller medicinophør eller til at fortsætte behandlingen i to år, hvorefter lægerne frit kunne vælge de behandlinger, de følte, patienterne havde behov for.[19] Syv år efter randomiseringen forelå der data fra 103 patienter. De kortsigtede resultater viste, at efter to år havde flere patienter tilbagefald i dosisreduktions/ophørsgruppen end i vedligeholdelsesgruppen (43 % mod 21 %). Men efter syv år var der ingen forskel (62 % mod 69 %). Tilbagefald var imidlertid ikke forsøgets primære effektmål. Det er meget vigtigere, at patienterne kommer sig, og det var der flere, der havde gjort i dosisreduktions/ophørsgruppen end i vedligeholdelsesgruppen efter syv år (40 % mod 18 %). Dette blev opnået til trods for, at dosis i de sidste to år af studiet var 64 % højere i vedligeholdelsesgruppen, og at færre patienter var holdt op med at tage deres medicin i denne gruppe (6 mod 11 patienter). Således gik det de patienter, der fik deres dosis sat ned eller helt ophørte med at tage medicinen, meget bedre på langt sigt.

Der er ingen tvivl om, at behandling med antipsykotika gør større skade end gavn. Der findes ingen gode randomiserede forsøg, der siger noget som helst om, om patienterne i højere grad kommer tilbage til arbejdsmarkeret og til et normalt liv i det hele taget, men observationelle studier tyder meget stærkt på, at antipsykotika gør det modsatte: De fastholder patienten i sygerollen og gør det sværere for patienten at fungere normalt,[20] hvilket ikke er så underligt, når man betænker, hvilke ødelæggende effekter disse stoffer har for funktions- og tankeevnen. I alle de lande, hvor det har været undersøgt, har det stærkt stigende forbrug af psykofarmaka været ledsaget af et stærkt stigende antal førtidspensioner pga. psykiske handicap.[21]

Det er meget omdiskuteret, om antipsykotika øger eller sænker dødeligheden, men der er faktisk ingen tvivl.  Det er nemlig den dårlige forskning, som ikke holder for en nærmere granskning, der hævder, at antipsykotika sænker dødeligheden.[22] Endvidere mangler der ofte dødsfald i den litteratur, vi har adgang til, og det kolde tyrker-design af forsøgene er dødeligt. Én for hver 145 patienter, der deltog i forsøgene med risperidon (legemiddelfirmaet Janssen), olanzapin (Eli Lilly), quetiapin (AstraZeneca) og sertindol (Lundbeck), og kom over på placebo, døde, men ingen af disse dødsfald blev nævnt i den videnskabelige litteratur, og FDA forlangte ikke, at de skulle omtales.[23] Mange af disse patienter dræbte sig selv; selvmordsraten i forsøgene var 2-5 gange højere end normalt for patienter med skizofreni, og en væsentlig grund var, at det bratte ophør med medicinen forårsagede akatisi, hvilket er en ekstrem form for rastløshed, der disponerer til både selvmord og mord.[24] FDA-ansatte påpegede igen og igen, at firmaerne anvendte et biaspræget design, der ikke indeholdt en reel placebogruppe, for at vise, at deres medicin virkede, men lægemidlerne blev alligevel godkendt.[25]

En sammenligning af data i forsøgsregistre med dem, der blev publiceret i den første artikel, der beskrev et randomiseret forsøg, viste, at 62 % af dødsfaldene og 53 % af selvmordene slet ikke var rapporteret i tidskrifterne.[26] De undersøgte lægemidler var antipsykotika, antidepressiva og et ADHD-præparat.

Disse ting betyder, at vi ikke kan få pålidelig viden om, hvor farlige antipsykotika er, ved at studere de offentliggjorte, placebokontrollerede forsøg ved skizofreni. Vi er nødt til at finde patienter, som ikke er blevet udsat for en kold tyrker som led i forsøgsdesignet. Sådanne patienter findes.

I forsøg ved demens er en forbehandling med antipsykotika ikke sandsynlig. En metaanalyse af sådanne forsøg, der også medtog ikke-offentliggjorte forsøg, viste at antipsykotika er dræ­bende.[27] De undersøgte stoffer omfattede nyere antipsykotika, nemlig aripiprazol (markedsført som Abilify), olanzapin (Zyprexa), quetiapin (Seroquel) og risperidon (Risperdal). For hver 100 patienter, der blev behandlet, var der et ekstra dødsfald på lægemidlet i forhold til placebo.

Det er naturligvis ikke kun de ældre, som dræbes af antipsykotika. Unge mennesker kan pludselig falde om og dø som følge af behandlingen, hvilket bl.a. skyldes hjerterytmeforstyrrelser. Både antipsykotika og antidepressiva kan forlænge QT-intervallet på EKG’et, hvilket disponerer for pludselig død på grund af hjerte-arytmier.[28]

De permanente hjerneskader, antipsykotika fremkalder, er velkendte og skal ikke omtales nærmere her. De omfatter en række stærkt invaliderende bevægeforstyrrelser som fx tardiv dyskinesi. Risikoen for at udvikle tardiv dyskinesi er meget høj, nemlig omkring 5 % om året.[29] 

Navnet for stofgruppen, antipsykotika, er misvisende, fordi disse stoffer ikke helbreder psykoser, hvorimod antibiotika er en retvisende betegnelse, fordi disse stoffer kan helbrede infektioner. Antipsykotika dæmper folk ned og er ganske uspecifikke i deres virkninger. De dæmper således ikke kun de psykotiske tanker, men enhver form for tankevirksomhed og initiativ. De burde derfor rettere ses som bedøvemidler, og ganske som benzodiazepiner (Stesolid, Valium og lignende) kan de faktisk bedøve folk, hvis dosis er høj nok.

Den udbredte brug af antipsykotika til psykoser er der således ikke noget godt videnskabeligt grundlag for. Forbruget styres i høj grad af firmaernes markedsføring, der involverer en betydelig grad af korruption af de toneangivende psykiatere.[30] Da den vigtigste begrundelse for at bruge antipsykotika er at berolige patienterne i den akutte fase, ville man forvente, at benzodiazepiner ville være et bedre alternativ. Der findes 14 sammenlignende forsøg med de to stofgrupper, som er sammenfattet i en Cochrane-oversigt fra 2011, og dens konklusion er:[31] «Der er i øjeblikket ingen overbevisende dokumentation, der kan be- eller afkræfte den praksis at bruge benzodiazepiner som monoterapi». Faktisk indtraf den ønskede beroligelse oftere på benzodiazepiner end på antipsykotika, og da disse stoffer er langt mindre giftige end antipsykotika, burde de nok foretrækkes. Hvis vi afskaffer tvang, er der ingen tvivl om, at de fleste patienter ville foretrække benzodiazepiner frem for antipsykotika, hvilket de patienter, der har prøvet begge slags præparater, fortæller. Grunden til, at vi ikke bruger benzodiazepiner så meget, er utvivlsomt, at det er langt mere indbringende for firmaerne, at der bruges dyre, patenterede antipsykotika fremfor de gamle benzodiazepiner, der kan fås næsten gratis.

I øvrigt findes der adskillige psykiatere, som aldrig nogensinde har brugt antipsykotika eller kunne drømme om at gøre det. En af dem er Peter Breggin fra USA, som stadig praktiserer, selvom han er 80 år gammel.

 

3.1.2 Elektrochok[32]

 

Tvangsbehandling af skizofreni med elektrochok er almindelig, selvom forsøgene tyder meget på, at det ikke har nogen gavnlig effekt.[33]

Elektrochok bruges rutinemæssigt ved svær depression, men også her er det tvivlsomt, om det gør større gavn end skade. En britisk gennemgang af forsøgene fandt, at elektrochok var bedre end medicin, men kvaliteten af forsøgene var ringe; de fleste forsøg var små; og resultaterne ville sandsynligvis ændre sig væsentligt, hvis der fandtes enkelte neutrale studier.[34] Endvidere var der i forsøgene sjældent brugt effektmål, der var relevante for klinisk praksis, og data tydede på, at elektrochok førte til atrofi af hjernebarken.

Elektrochoks tvivlsomme effekt fremgår også af, at nogle patienter har fået over 100 sådanne behandlinger. Dette handlingsmønster er desværre ganske karakteristisk for psykiatrien. I stedet for at erkende, at en given behandling ikke virker og ophøre med den, sker der meget ofte det, at der bliver givet mere af det samme, eller i øgede doser. Dette gælder også for den medicinske behandling, som i virkeligheden hjælper meget få patienter, hvorimod den skader rigtig mange.

Mange psykiatere hævder, at elektrochok kan være livreddende for nogle mennesker, men der findes ingen overbevisende data, der støtter denne antagelse. Derimod ved vi, at elektrochok kan være dødbringende. Den britiske oversigt inkluderede fire observationelle studier af dødeligheden, men resultaterne var uklare. En anden mere omfattende systematisk oversigt fandt en dødelighed på omkring 1 per 1.000, hvilket er 10 gange højere, end hvad Den Amerikanske Psykiaterforening hævder.[35]

Patienterne deler ikke psykiaternes syn på elektrochok, især ikke i forhold til de langsigtede skader. I 2003 oplyste Den Britiske Psykiaterfor­ening, at flere end 8 ud af 10 depressive patienter, der får elektrochok, responderer godt, og at der ikke er noget vigtigt hukommel­sestab.[36] Men i en systematisk oversigt svarede kun mellem 29 % og 38 % af patienterne bekræftende på udsagnet “elektrochok er nyt­tigt” i de forskellige undersøgelser, og de laveste tilfredshedsniveau­er sås i studier ledet af patienter og ikke af psykiatere.

Studier af elektrochok, der anvender rutinemæssige neuropsykologiske test, har konkluderet, at der ikke er tegn på vedvarende hukommel­sestab, men det, der måles, er typisk evnen til at danne nye erindrin­ger efter behandlingen (anterograd amnesi). Rapporter fra patienter med hukommelsestab handler derimod om udviskning af tidligere erindringer, eller retrograd amnesi, og den er temmelig udtalt.[37] Selv med en stram definition af hukommelsestab går det ud over mellem 29 % og 55 % af patienterne. Allerede i 1940’erne vidste man, at elektrochok ”virker”, fordi det forårsager hjerneskader og hukommelsessvigt, og ved obduktion fandt man hjerneskader.[38]

Elektrochok er en meget primitiv ”terapi”, og den er slet ikke nødvendig. Elektrochok bruges fx ikke i Trieste i Italien, og nogle psykiatere andre steder har heller aldrig brugt elektrochok. Dette gælder fx Ivor Browne, som på et tidspunkt var den eneste professor i psykiatri i Irland. Han har forbeholdt behandlingen til livstruende situationer, hvilket han aldrig har oplevet i sin lange karriere.[39] Den australske psykiater Niall McLaren, der blev psykiater i 1977, har i en rapport til retten fra 2014 om en patient, der blev tvangsbehandlet, anført, at han aldrig har brugt elektrochok. Hans arbejde har omfattet otte år som klinikchef på to hospitaler, hvor elektrochok tidligere var blevet anvendt. I hans tid blev elektrochok ikke forbudt, men lægerne skulle retfærdiggøre det ved at påvise, at der ikke var noget alternativ. Dette medførte, at brugen stoppede. Samtidig, og næsten helt sikkert som et direkte resultat af dette, faldt antallet af indlæggelser og indlæggelsestiden, og belægningsprocenten faldt til halvdelen. Efter McLaren forlod disse to hospitaler, skete der desværre det, at man genoptog behandlingen med elektrochok, og belægningsprocenten steg hurtigt igen. McLaren har været involveret i behandlingen af over 10.000 fortløbende psykiatriske patienter uden nogensinde at have haft behov for at bruge elektrochok.

 

3.1.3 En principiel højesteretssag i Alaska

 

I 2006 vandt advokat Jim Gottstein en højesteretssag i Alaska om tvangsbehandling med Zyprexa (olanzapin, et antipsykotikum). Alaskas højesteret besluttede, at regeringen ikke kan medicinere nogen mod deres vilje uden først at bevise med klar og overbevisende evidens, at det er i deres bedste interesse, og at der ikke er mindre indgribende alternativer.[40]

Det afgørende punkt i denne beslutning er, hvad det betyder, at der er mindre indgribende alternativer, og i en anden sag besluttede domstolen, at hvis et alternativ er “realistisk”, er staten forpligtet til enten at tilbyde det eller at lade personen gå.

Gottstein har bemærket, at den offentlige mening er, at lægemidler­ne virker, og at hvis folk ikke var sindssyge, så ville de vide, at læge­midlerne var gavnlige for dem. Ved retsmøder, hvor sygehuse ansøger om en sanktionering af tvangsbehandling, hævder psykiatere derfor, at ingen fornuftig person ville afvise en medicinsk fornuftig behandling, og domstolene handler i overensstemmelse med deres ønske.

Det var derfor en vigtig forudsætning for Gottsteins succes, at han brugte videnskabelige data til at overbevise højesteret om, at dette ikke er sandt. Domstolen fastslog, at “psykofarmaka kan have dybtgående og varige negative virkninger på en patients krop og sind”, og at de “er kendt for at have en række potentielt ødelæggen­de bivirkninger”.

En amerikansk psykiater, Grace Jackson, vidnede for retten og beskrev i en rapport, at det videnskabelige grundlag for godkendelsen af olanzapin var yderst ringe.[41] [42] Firmaet Eli Lilly havde indleveret fire forsøg til FDA for at få olanzapin godkendt, og FDA afviste to af forsøgene. De to andre forsøg var imidlertid også uacceptable. Der var en indkøringsperiode på placebo på fire til ni dage, hvilket betyder, at placebogruppen blev påført abstinenssymptomer. Man tillod, at patienterne også kunne behandles med benzodiazepiner, hvilket dæmper symptomerne, men der var ingen oplysninger om, hvor mange patienter der tog dem i placebo- og lægemiddelgrupperne. Over halvdelen af patienterne droppede hurtigt ud, selvom forsøgene kun varede seks uger; der var masser af manglende data; og patienterne kunne skiftes til åben behandling med olanzapin efter kun 2-3 uger, hvis de havde reageret dårligt. Det er ganske umuligt at få nogen pålidelig viden ud af forsøg som disse. Ikke desto mindre er det sådan forskning, som godkendelse af antipsykotika hviler på; det gælder ikke kun olanzapin.

Et andet ekspertvidne var professor og psykiater Loren Mosher. Han erklærede, at det terapeutiske forhold er langt det vigtigste, og hvis man har været politibetjent og har brugt tvang, er det næsten umuligt at ændre denne rolle til den traditionelle læge-patient-rolle, hvor lægen er patientens advokat. Det er derfor, psykiatere bør afholde sig fra at optræde som politi. Også fordi vold avler vold. Når indlagte patienter bliver voldelige, er det meget ofte en reaktion på den ydmygende og umenneskelige behandling, de har været udsat for. Det, der gør Moshers vidnesbyrd så vigtigt, er, at han sandsynlig­vis er den person i den vestlige verden, der har set flere akut psyko­tiske mennesker uden medicin end nogen anden. I sit Soteria-pro­jekt, som han var chef for i 12 år, sad han i timevis med psykotiske, medicinfri mennesker, som han fandt var nogle af de mest interes­sante af alle mennesker.

Traditionelt har de advokater, som hospitalspatienter har fået tildelt, svigtet patienterne i enestående grad. Og den psykiatriske profession har udtrykkeligt indrømmet, at psykiatere regelmæssigt lyver over for domstolene. På sin hjemmeside (http://psychrights.org) forklarer Gottstein, at psykiatere, i fuld forståelse med og med stiltiende accept fra dommerne, rutinemæssigt lyver i retten for at få tilladelse til tvangsindlæggelse og tvangsmedicinering. Psykiateren Fuller Torrey, som formentlig er den mest fremtrædende fortaler for ufrivillig psykiatrisk behandling, har sagt, at det nok ville være vanskeligt at finde en amerikansk psykiater, der ikke har overdrevet farligheden af en psykisk syg persons adfærd for at opnå en retslig ordre om tvang.

Disse psykiatriske eksperter undergraver ofte åbenlyst de lovbestemte og retsprak­sismæssige kriterier, der pålægger strenge standarder for at tillade tvang, og de rejser uoverstigelige barrierer for at få medhold i, at det angiveligt er “terapeutisk korrekt” at anvende tvang.

Det er åbenbart, at den juridiske beskyttelse af mennesker diagnosticeret som psykisk syge er illusorisk, og at retshandlingerne må karakteriseres som en farce. Faktisk kan vore love skabe en catch 22-si­tuation. For eksempel betyder ”kompetent” i henhold til Alaskas vedtægter om tvangsmedicinering, at patienten medgiver, at han har en psykisk lidelse eller svækkelse, hvis der er beviser herfor; og benægtelse af en markant invaliderende lidelse eller svækkelse er bevis på, at patienten mangler evnen til at foretage beslutninger om behandlingen. Med andre ord: En benægtelse af, at man er psykisk syg, er bevis på, at man er psykisk syg!

Det værste af alt dette er måske, at mange af patienterne, under­tiden over halvdelen, er fejlagtigt diagnosticeret med skizofreni.[43] Dette faktum alene gør tvangsbehandling totalt forka­stelig.

 

3.1.4 Patienternes syn på psykofarmaka

 

Som nævnt ovenfor, er antipsykotika farlige og har tvivlsom effekt på psykosen; de fører til afhængighed, hvilket betyder, at mange patienter fortsætter med dem i årevis eller resten af livet; og de fører til permanente hjerneskader.

Det er bemærkelsesværdigt, at patienternes syn på psykofarmaka er i nøje overensstemmelse med den videnskabelige litteratur, hvorimod der er en kolossal modsætning mellem, hvad psykiaterne mener om deres behandlinger, og hvad patienterne mener om dem.[44] I en stor undersøgelse af 2.031 personer fra 1995 syntes de adspurgte generelt, at antidepressiva, antipsykotika, elektrochok og indlæggelse på en psykiatrisk afdeling oftere var skadelig end gavnlig.[45] Denne opfattelse stemmer overens med den bedste evidens, vi har,[46] men socialpsykiaterne, der havde lavet undersøgelsen, var utilfredse med svarene og argumenterede for, at folk skulle uddannes til at få den “rigtige mening”.

Det er ikke indlysende, at det er patienterne, der har det største problem med virkelighedsopfattelsen. Det er måske snarere psykiaterne, og en undersøgelse fra 2005 er nok så afslørende. Danske psykiatere beskrev, hvad 500 patienter mente om deres antidepressive behandling, og omkring halvdelen af patienterne var enige i, at behandlingen kan ændre deres personlighed.[47] Fire femtedele var enige i, at de ikke rigtig vidste, om medicinen faktisk var nødvendig, mens de tog den, og over halvdelen mente, at man kan blive afhængig af antidepressiva. Patienternes svar er i nøje overensstemmelse med, hvad andre forskere har fundet,[48] men de danske psykiatere nægtede blankt at tro på, hvad patienterne havde fortalt dem. De fandt det forkert og kaldte patienterne uvidende. De mente, at patienterne havde brug for “psykoedukation”. De pårørende havde imidlertid samme opfattelse som patienterne om antidepressiva.

En britisk undersøgelse var lige så nedslående. Ikke mindre end 78 % af 2.003 lægfolk betragtede antidepressiva som vanedannen­de, men ifølge de psykiatere, der havde lavet undersøgelsen, havde patienterne bare brug for at få at vide, at afhængighed ikke var no­get problem.[49]

 

3.1.5 Konklusion

 

Tvangsbehandling af psykiatriske patienter kan ikke forsvares, hverken videnskabeligt, etisk eller juridisk. Læger har ikke lov til at give patienter insulin uden deres tilladelse, ikke engang, selvom den manglende insulin kunne dræbe dem. Læger kan heller ikke give voksne Jehovas vidner blodtransfusioner uden deres tilladelse, selvom mangel på blod kunne dræbe dem. Den eneste medicin, der kan gives uden tilladelse, er også noget af den farligste, vi kender til. Psykofarmaka er den tredjehyppigste dødsårsag, efter hjertekarsygdomme og kræft.[50]

De internationale konventioner, som vi har pligt til at rette os efter, er ikke blevet overholdt.[51] Det må der rettes op på snarest, hvilket komitéen bag FN’s handicapkonvention da også har udtrykt i stærke vendinger i rapporter til de norske og danske regeringer.

Det måske stærkeste argument imod tvangsmedicinering er, at kun soldater i krig og psykiatriske patienter bliver tvunget til at løbe risici mod deres vilje, som kan koste dem livet. Soldater har imidlertid selv valgt at blive soldater, hvorimod psykiatriske patienter ikke har valgt at blive psykiatriske patienter. Antipsykotika har slået hundredtusindvis af patienter ihjel og har forkrøblet, fysisk og mentalt, millioner af andre.[52] 

Det er et stærkt argument mod tvangsindlæggelse, at det øger risikoen for selvmord. Et dansk registerstudie af 2.429 selvmord viste, at jo tættere kontakt der var til psykiatrisk personale – hvilket ofte indebærer tvangsbehandling – desto værre gik det. I forhold til personer, der ikke havde modtaget nogen psykiatrisk behandling i det foregående år, var den justerede rate ratio for selvmord 6 for personer, der kun fik psykofarmaka, 8 for personer med ambulant kontakt, 28 for personer med psykiatriske skadestuekontakter og 44 for personer, der var blevet indlagt på en psykiatrisk afdeling.[53] Naturligvis vil man forvente, at patienter indlagt på hospital vil være mest selvmordstruede, fordi de er mere syge end andre (confounding by indication), men resultaterne var robuste, og de fleste biaskilder i undersøgelsen var faktisk konservative, dvs. de favoriserede nulhypotesen om, at der ikke var nogen sammenhæng. En lederartikel bemærkede, at det er meget plausibelt, at stigmatisering og traumer i forbindelse med psykiatrisk behandling – især hvis den er ufrivillig – kan forårsage selvmord.[54] Lederskribenterne mente, at en del af de mennesker, der begår selvmord under eller efter en hospitalsindlæggelse, gør det på grund af de forhold, der gør sig gældende under indlæggelsen.

I sjældne tilfælde kan der være behov for fastholdelse, fx hvis en patient er farlig, men manuel fastholdelse uden bæltefiksering vil være tilstrækkelig.

Som argument mod tvang nævnes ofte patienter med anoreksi (spisevægring). Men vi har i henhold til love om nødret og nødværge mulighed for at redde livet for sådanne mennesker; det forudsætter ikke særlige psykiatrilove, og der bør være lighed for loven, uanset om man har et handicap eller ej.

 

3.2 Kunnskapsgrunnlaget i henhold til NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettsikkerhet – Paulsrud-utvalgets innstilling

 

3.2.1 Utvalgets bakgrunn og mandat.

 

I Innst.O.nr.66 (2005-2006) Endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven anmodet Stortingets helse- og omsorgskomite om en «grundigere vurdering av behovet for behandlingskriteriet i loven, blant annet sett i lys av de ulike erfaringene som er gjort med bruk av tvang, variasjoner som allerede eksisterer i Norge, samt erfaringer fra sammenliknbare land». Helsedirektoratet nedsatte deretter arbeidsgruppen ledet av professor Jan Fridthjof Bernt som understrekte at kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvang var mangelfullt og måtte avhjelpes, og at det særlig burde fokuseres på kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering. Gruppen anbefalte «at det nedsettes et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis innen psykisk helsevern, særlig sett i forhold til pasientrettighetsloven og menneskerettighetsforpliktelser. Dette må skje parallelt med en utvikling av kunnskapsgrunnlaget og av [Helsedirektoratets tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern]». Anbefalingen ble fulgt opp ved oppnevnelsen av Paulsrud-utvalget som avga innstilling i NOU 2011: 9 i juni 2011.

I tråd med Bernt-gruppens forslag fikk utvalget som mandat å «utrede etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis om tvang innen psykisk helsevern». Det skulle særlig fokuseres på forholdet til pasientrettighetslovens og menneskerettslige regler om pasientautonomi, lovens behandlingsvilkår, vilkårene for tvangsbehandling og lovens kontrollordninger.

Paulsrud-utvalget tok Bernt-gruppens oppfordring om å utrede kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med legemidler alvorlig, og for første gang inneholder en norsk offentlig utredning en gjennomgang av dette grunnlaget som kritikere av tvangsbruken gjennom årtier har fremhevet som sterkt mangelfullt, uten at det har gjort inntrykk av betydning på helsemyndighetene, enn si hatt nevneverdig virkning i psykiatrisk praksis.

I innstillingen Del 1 Bakgrunnskunnskap skilles det under kapittelet om antipsykotiske medikamenter mellom effekt ved akutte psykotiske symptomer og effekt av vedlikeholdsbehandling.

 

3.2.2 Effekten ved akutte psykoser (innstillingen kapittel 9.2.1)

 

Det sies innledningsvis at antipsykotika-behandling demper symptomer hos en stor del av pasientene, og at midlene i akuttbehandlingen er «klart mer effektive enn placebo, men i meta-analyser blir effekten vurdert som moderat. Under henvisning til rapport 8-2009 fra Kunnskapssenteret for helsetjenester sier utvalget:

«Rapporten bygger på seks systematiske oversikter, der Bagnall og medarbeideres rapport for National Institute for Clinical Excellence (NICE) er den mest omfattende.  Effekten av andregenerasjons antipsykotika målt mot placebo som er gjengitt i de systematiske undersøkelsene fra Kunnskapssenterets rapport, viser at det er flere pasienter i medikamentgruppen som når et nærmere definert bedringsmål. Den absolutte forskjellen i risiko for ikke å nå bedringsmålet er stort sett mellom 10 og 20 prosent i de refererte undersøkelsene. Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (Number Needed to Treat), er fra 5 til 10. Bivirkninger og frafall fra undersøkelsene er også utfordrende.»

Bivirkninger synes det sett bort fra i de definerte bedringsmålene. Det fremgår av Kunnskapssenterets rapport at høye frafall viser at pasientgruppen er vanskelig å behandle, at mange av pasientene er mistenksomme til behandlingen – «på grunn av sykdommen» (sic) – og at det er viktig at «lege og pasient kommer frem til et best mulig effekt/sikkerhets forhold for den enkelte pasient, og for å få til dette kan det være nødvendig å prøve seg frem til riktig legemiddel.»

I følge utvalgets undersøkelser er antipsykotiske midler omtrent like effektive ved akutte manier i bipolare lidelser som ved akutte psykotiske episoder. Ulike preparater har en temmelig lik positiv effekt på gruppenivå.

 

3.2.3 Effekt av vedlikeholdsbehandling (innstillingen kapittel 9.2.2)

 

Her heter det innledningsvis at «Den langsiktige virkningen av [behandling med antipsykotika] er vanskeligere å undersøke, og forskningen har vært omdiskutert.» Videre uttaler utvalget:

«Spørsmål som det er vanskeligere å undersøke, og som det finnes lite forskning på, er hvordan langtidsforløpet er ved schizofreni om man bruker antipsykotika i anbefalte døgndoser, i minimalt omfang eller ikke i det hele tatt. I dag er den slagordpregede instruksen for dosering «Start low, go slow», der et tett samarbeid med pasienten og hennes eller hans nærmeste er en forutsetning for at behandling i vedlikeholdsfasen kan bli vellykket. Meta-analyser viser at både første- og andregenerasjons antipsykotiske midler fører til klart nedsatt tilbakefallsfare. En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske midler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.[55]  Ved bipolare lidelser er den forebyggende effekten svakere dokumentert, men noen antipsykotiske midler ser ut til å forebygge nye maniske eller depressive episoder.»

På bakgrunn av tvangspsykiatriens langvarige og omfattende bruk av antipsykotika og klokkertro på deres generelt gunstige behandlingsresultater, viser Paulsrud-utvalgets opplysninger forbløffende lave positive effekter på gruppenivå med stor heterogenitet/ulikhet i årsaker og symptomutforming. Muligheten for å forutsi hvem som eventuelt vil ha nytte av på behandlingen er tilsvarende lav. På den annen side er risikoen for alvorlige bivirkninger i fullt monn til stede. Som det vil fremgå nedenfor, har utvalget ikke tatt konsekvensen av dette i sine forslag til lovendringer.[56]

 

3.2.4 Bivirkninger og negative langtidseffekter (innstillingen kapittel 9.3)

 

Innstillingen inneholder også en oversikt over de svært alvorlige bivirkningene pasienten risikerer ved bruk av antipsykotika: Psykiske bivirkninger som sløvhet og apati; motoriske i form av ukontrollerte muskelbevegelser og grimasering – forbigående og varige (tardive dyskinesier), svær rastløshet og hvileløs uro (akatisi) – også med psykiske symptomer, intenst ubehag og nedstemthet, aggressivitet og suicidalitet; metabolske bivirkninger som vektøkning, glukoseintoleranse, forhøyet kolesterolnivå mv med økt fare for diabetes og hjertesykdom, bortfall av menstruasjon og seksuell interesse.

Det uttales at bivirkningene «trenger ikke å være noe stort problem dersom man bruker medikamentene i kort tid mot akutte tilstander», annerledes ved langvarig bruk. På tross av bivirkningene som beskrives og på tross av at det er «en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, er det [ifølge utvalget] usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende omstendigheter eller behandlingen. Det er ikke påvist noen sikker sammenheng mellom dødelighet og antipsykotiske midler.»

Kunnskapsgrunnlaget for emosjonelle, kognitive og fysiske skadevirkninger som kan oppstå ved bruk av tvang, ikke bare tvangsmedisinering, er oppsummert under kapittel 10.2.1 på side 118.

Mens Paulsrud-utvalgets undersøkelser viser at positive effekter av antipsykotika på gruppenivå ikke er høyere enn 10-25 prosent, er Gøtzsche, jf. punkt 3.1, av den oppfatning at forsøk som meta-analysene bygger på, er misvisende og at effektene er atskillig lavere enn dette. Ifølge Gøtzsche er dessuten bivirkninger og negative langtidseffekter langt alvorligere enn utvalget synes å mene, ikke minst ved å føre til forverring av lidelsene og kronifisering. At den betydelige overdødelighet for psykiatriske pasienter også har sammenheng med virkninger av antipsykotika, er etter Gøtzsches undersøkelser åpenbart.

I høringsrunden etter Paulsrud-utvalgets innstilling uttalte Senter for medisinsk etikk blant annet: «Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykisk helsevern er påtagelige. Den Norske Legeforening sa seg enig i «utvalgets syn på at behandling med farmakologiske midler kan gi god effekt for enkelte pasienter» (kursivert her).

 

3.2.5     Alternative behandlingsmetoder

 

Det omfattende tvangsregimet i det psykiske helsevern har hindret utvikling av alternative, frivillige intervensjon- og behandlingstilbud. Dette har blant annet hatt den konsekvens at atskillige pasienter og ikke minst pårørende i ettertid har sett på bruk av tvang som nødvendig. Noe alternativt hjelpetilbud har ikke foreligget. Slike tilbud er heller ikke utredet i forbindelse med lovarbeid om endringer i tvangslovgivningen. Det ble også holdt utenfor Paulsrud-utvalgets mandat. Utvalget har likevel i kapittel 11 gitt en kort beskrivelse av noen eksisterende alternative behandlingsopplegg, norske og utenlandske, uten eller med minimal bruk av tvang og antipsykotika. Samlet sett bekrefter disse beskrivelsene at alternative metoder virker og bør gjøres til et sentralt utrednings- og satsingsområde.

4.   Tvangsmedisineringspraksis er ulovlig etter lov om psykisk helsevern

 

4.1 Lovgrunnlaget for tvangsmedisinering

 

4.1.1 Et tilbakeblikk

 

Frem til 1981 ble innesperringsreglene i lov om psykisk helsevern av 1961 og den forutgående sinnssykeloven av 1848 ansett som tilstrekkelig hjemmel for å iverksette tvangsbehandling med antipsykotika som ble syntetisert i første halvdel av 1950-årene. Sinnssykelovkomiteen av 1951, som leverte innstilling i 1955, nevner kort de nye medisinene. I forarbeidene til lov om psykisk helsevern av 1961, og i loven selv, er antipsykotika ikke nærmere omtalt. I 1981, i kjølevannet etter Reitgjerdet-skandalen[57], ble adgangen til medikamentell tvangsbehandling lovfestet ved en regel som samtidig ga Kongen fullmakt til å gi forskrifter om behandlingen. Noen drøftelse av de prinsipielle spørsmål om slik tvangsbehandling, om faglige og etiske utfordringer, inneholder forarbeidene ikke. Derimot slår de fast at psykokirurgi ikke er tillatt uten pasientens informerte samtykke[58], og at det samme gjelder elektrosjokk med mindre dette anses nødvendig som livreddende tiltak.

Fullmakten ble benyttet ved forskrift av 21. september 1981 som fastsatte en del saksbehandlingsregler, herunder at vedtak kan påklages til fylkesmannen – i realiteten fylkeslegen. Etter forskriften er hovedvilkåret at tvangsbehandlingen med stor sannsynlighet enten kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en betydelig forverring av sykdommen; tvangsbehandling kan ikke iverksettes før det er gjort forsøk på å oppnå samtykke til behandlingen, og andre typer frivillig behandling har vært vurdert og vist seg åpenbart nytteløse.

En annen konsekvens av Reitgjerdet-skandalen var at det ble nedsatt et utvalg for å utrede et nytt lovgrunnlag for tvungent psykisk helsevern. Utvalget avga innstilling i NOU 1988: 8. Innstillingen inneholder omfattende prinsipielle drøftelser av spørsmålet om bruk av tvang overfor alvorlig sinnslidende, om kontroll og overprøving mv. Drøftelsene ledet blant annet frem til at behandlingsindikasjonen som grunnlag for tvangsomsorg ble foreslått avviklet som etisk uakseptabel; regelen om at tvangsmedisineringsvedtak bare kunne treffes hvis det medførte stor sannsynlighet for vesentlig bedring eller for å hindre betydelig forverring, ble foreslått videreført. Vedtaket skulle kunne påklages til et kontrollutvalg og bringes inn for domstolene. Ketil Lund foreslo i en prinsipiell dissens at medikamentell tvangsbehandling måtte forbys overfor personer som motsatte seg medisinering.[59] NOU-en ble lagt til side av Helse- og omsorgsdepartementet etter en høringsrunde. Først ca. 10 år senere, ble lovarbeidet tatt opp igjen og nedfelt i psykisk helsevernloven av 2. juli 1999.

 

4.1.2   Gjeldende psykisk helsevernlov.

 

Loven er lite annet enn en videreføring av den gjeldende rettstilstanden. Adgangen til bruk av tvang på behandlingsindikasjonen, ble uten nærmere drøftelse videreført med den utvidelse i pasientens disfavør Høyesterett gikk inn for i dom i Rt. 1993 side 249: Behandlings-indikasjonen skulle tolkes utvidende til å omfatte tvang begrunnet i at pasientens tilstand ellers ville bli vesentlig forverret i nær fremtid. I samme dom og i senere avgjørelser[60] avgjorde Høyesterett at personer som i årevis er uten psykotiske symptomer på grunn av medisinering – ifølge psykiatere, er å anse som alvorlig sinnslidende etter loven og derfor, i likhet med aktivt psykotiske personer, mangler enhver autonomi og selvbestemmelsesrett med hensyn til å nekte behandling.[61]  I § 4-4 heter det nå om tvangsmedisinering:

«… Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep, likevel med følgende unntak:

  1. Pasienten kan behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

[…]

Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Dersom det ikke er åpenbart umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Behandlingstiltak som det ikke er samtykket i, kan først benyttes etter at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling. Slike behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen. (109)

[…]

Vedtak etter paragrafen her kan påklages til fylkesmannen av pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende.

Noen prinsipiell drøftelse av faglige og etiske problemstillinger og utfordringer knyttet til tvangsmedisinering så departementet ingen grunn til å gjennomføre. Man nøyde seg med å fremheve at slike inngrep er alvorlige, kan oppleves sterkt integritetskrenkende og ha negative bivirkninger. Deretter sies:

«Slik departementet ser det kan det likevel ikke være tvil om at innføringen av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et framskritt og har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn i tidligere tider. For svært mange mennesker har dette medført mindre lidelser og et kvalitativt bedre liv. Departementet mener på denne bakgrunn at lovforslaget bør åpne for behandling med medikamenter også uten at pasienten har samtykket.»[62]

Her postuleres uten begrunnelse at psykofarmaka generelt har overveiende positive effekter i behandlingen av psykotiske tilstander. Departementet understreker at det ikke kan drives eksperimentell tvangsbehandling med medikamenter. Behandlingen må være i tråd med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.  Videre fremheves:

«Det må også kreves at man med ganske stor sikkerhet kan regne med at behandlingen vil gi vesentlige gunstige virkninger for pasienten. Ved denne vurderingen må det også legges vekt på hvorvidt det er fare for at behandlingen vil ha bivirkninger, og på hvor sterkt og hvordan medisinen påvirker pasientens fysiske og psykiske tilstand. Departementet har derfor i lovutkastets § 4-4 annet ledd siste punktum tatt inn en setning om at slik behandling bare kan gjennomføres med legemidler som har en gunstig effekt som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.»

Lovteksten krever, som forskriften av 1984 og forslaget i NOU 1988: 8 «stor sannsynlighet» for gunstige virkninger for den individuelle pasient som klart oppveier ulempene. Det fremgår av proposisjonen under punkt 8.4.6 at dette vilkåret, som selvfølgelig har som formål å forhindre uriktige vedtak og feilbehandling i størst mulig utstrekning, tar sikte på å bringe bestemmelsen i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettskonvensjon:

«Avslutningsvis vil departementet berøre spørsmålet om behandling uten eget samtykke og forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Som nevnt under 4.2.2 setter art 3 i EMK forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. De reglene som departementet har foreslått inneholder flere elementer som etter departementets oppfatning vil sikre mot overtredelse av art 3.

Som det tidligere er redegjort for vil § 4-4 i lovutkastet sikre at undersøkelses- og behandlingstiltak ikke går ut over det som kreves ut fra faglige forsvarlighetskriterier. Kravene til behandlingen forsterkes dessuten ytterligere ved det omtalte forslaget om at behandlingen skal bygge på en forhåndsundersøkelse av pasientens tilstand og ved at den bare kan anvendes når den med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.

[…]

Med den utformingen lovutkastets regler om tvangsbehandling har fått, mener departementet at hensynet til art 3 i EMK er tilfredsstillende ivaretatt.»

 

4.1.3   Ingen domstolskontroll av tvangsbehandlingsvedtak

 

Departementet ville ikke åpne for domstolsprøving av fylkeslegens vedtak om tvangsbehandling, som foreslått i NOU 1988: 8, på lik linje med prøvingen av kontrollkommisjonenes vedtak om tvangsinnleggelse og utskrivningsnektelser etter tvistelovens kapittel 36. Denne prosessformen innebærer at domstolene kan prøve alle sider av saken og at staten bærer alle kostnader. Det er rettsikkerhetsmessig veldig uheldig at vedtak om tvangsbehandling ikke behandles etter samme prosessregler.

Alminnelig sivilt søksmål kan teoretisk anlegges på pasientens egen bekostning og med begrenset prøvelsesrett for domstolene. Det sier seg selv at slike søksmål ikke anlegges. Konsekvensen har vært at tvangsbehandlingsvedtak bare vurderes av vedtaksansvarlige, som enten er en del av selve tvangsregimet, eller – som fylkesleger – i hvert fall er under sterk innflytelse av den tradisjonelle psykiatriens tro på antipsykotikas positive virkninger. Det bør derfor kanskje ikke overraske at kun tre prosent av klagerne får helt eller delvis medhold. Medisineringen er holdt utenfor kontrollkommisjonenes og domstolenes bord. Norske domstoler med Høyesterett i spissen foretar således ingen prøvelse av medisineringen i forbindelse med en utskrivningssak. Det tas for gitt at de avveininger loven forutsetter, er gjort. Begrunnelsen for at lovens krav om «stor sannsynlighet» er oppfylt, kontrolleres ikke. Man henholder seg kort og godt til involverte behandlere og oppnevnte sakkyndiges påstander om positive effekter som klart overstiger de negative. Rettsikkerhet når det gjelder disse vedtakene, er helt fraværende.

I noen andre land er dette annerledes. Gøtzsche har ovenfor under punkt 3.1 beskrevet en dom i Alaskas Høyesterett.[63] Her er systemet at ingen kan tvangsmedisineres med mindre staten beviser at personen mangler autonomi til å nekte behandling med antipsykotika, at behandlingen, hensett til mulige effekter og bivirkninger, er i personens beste interesse og at det ikke finnes mindre tyngende alternativer. Dommene viser at det skjer en omfattende bevisføring om dette, ikke minst om det forskningsmessige grunnlaget for å hevde at behandlingen er til beste for vedkommende.

Paulsrud-utvalget har i innstilling NOU 2011:9 på nytt foreslått at fylkesmannens tvangsbehandlingsvedtak skal kunne bringes inn for retten på statens bekostning etter tvisteloven kapittel 36. Under høringen uttrykte regjeringsadvokaten stor skepsis til forslaget begrunnet i ressurshensyn, og uttalte blant annet:

«Det er vanskelig å ha en bestemt oppfatning av hvor mange saker som kan være en følge av den foreslåtte utvidelsen av anvendelsesområdet for tvisteloven kap. 36, men Regjeringsadvokaten antar for sin del at antallet saker som bringes inn for domstolene vil øke betydelig. I svært mange saker er det ikke det tvungne helsevernet i seg selv som er årsak til at saken bringes inn for retten, men at saksøker ikke ønsker medisinering. Mange av sakene som i dag bringes inn for retten, vil bli utvidet til også å gjelde vedtak om tvangsmedisinering — hvilket vil føre til behov for flere rettsdager, med de konsekvenser dette har for domstolene og for advokatutgiftene. I tillegg er det grunn til å anta at mange tvangsmedisineringsvedtak vil bli brakt inn for retten uten et samtidig krav om utskrivning.»

Dette, som langt på vei er riktig, bekrefter ikke bare at det i dag ikke skjer noen domstolsprøvelse av disse tyngende vedtakene, men understreker det påtrengende behovet under dagens ordning for domstolskontroll som rettsikkerhetsgaranti.

Men dagens ordning ser ikke ut til å være under avvikling. På tross av at arbeidet med innstilling NOU 2011:9 sprang ut av et behov for så omgående som mulig å foreta nødvendige lovendringer for å bedre rettsikkerheten og redusere tvangsbruken, er intet foretatt med innstillingen som etter pålegg i mandatet ble levert ett år etter oppnevnelsen, i juni 2011. Fra Helsedirektoratet ble det i 2015 opplyst at innstillingen, etter hva man der forstod, var lagt til side av departementet.  Hensett til at Paulsrud-utvalget var et resultat av et initiativ fra Stortingets helse- og omsorgskomité og enigheten om behovet for en snarlig lovreform, er dette nesten ikke til å tro. Men for å si det forsiktig: Departementet er, som også skrinleggingen av lovforslagene i NOU 1988: 8 viser, ingen pådriver for lovgivning om økt rettsikkerhet og reduksjon av tvangsbruk i det psykiske helsevern.[64]

 

4.2. Paulsrud-utvalgets vurdering av spørsmålet om medikamentell tvangsbehandling[65]

 

4.2.1 Generelle utvalgsbemerkninger om tvangsmedisinering

 

Under kapittel 15.2.3 drøfter utvalget spørsmålet. Det fremheves at man er kjent med at det foreligger en bred og begrunnet kritikk av langtidseffekten av antipsykotika og at

«[v]ariasjonen i effekt, inkludert skadevirkninger på kort og lengre sikt, gjør det prinsipielt problematisk å ha en generell hjemmel til tvangsmedisinering. Like fullt vil et absolutt forbud kunne ha store velferdsmessige konsekvenser for en betydelig andel pasienter. Utvalget har ikke funnet noen enkel vei ut av dette dilemmaet. Utvalget (unntatt Orefellen) mener det er vanskelig å avskjære anledningen til å anvende et rimelig godt dokumentert behandlingstiltak mot alvorlige lidelser hos pasienter som oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern og som mangler beslutningskompetanse. Dette flertallet vil peke på at legemidler, tross alle innvendingene, fremdeles er den best dokumenterte og etterprøvde behandlingsmetoden for de alvorligste psykiske lidelsene på gruppenivå.»

Det som her sies, er egnet til å forundre. Det spørsmålet gjelder, er ikke om behandling med legemidler er bedre dokumentert enn annen type behandling, hvilket i seg selv er omstridt, men om det er dokumentert så store positive effekter i forhold til alvorlige bivirkninger på kort og lang sikt at det gir grunnlag for å tvinge pasientene til å ta dem. På bakgrunn av utvalgets prinsipielle syn om at lovgivningsarbeidet må være kunnskapsbasert, skulle man uten videre vente at det i sine vurderinger ville vist til sin egen kunnskapsinnhenting om effektene av antipsykotika ved akutte psykoser og vedlikeholdsbehandling. Dette er det imidlertid ingen spor av i utvalgets vurderinger av tvangsmedisinering i kapittel 15.2.3. Heller ikke er det spor av det under vurderingen av behandlingskriteriet i kapittel 14.2.2 der tvangsmedisinering drøftes som en del av begrunnelsen for å opprettholde dette kriteriet. Her heter det:

«Som det fremgår av kapittel 9, er utvalget kjent med at det foreligger en begrunnet kritikk av langtidseffekten av antipsykotika, og av hvordan behandlingseffektforskningen har blitt tolket og omformet i behandlingspraksis ved alvorlige psykiske lidelser. På den annen side har en rekke komiteer og arbeidsgrupper sammensatt av fremstående eksperter utformet anbefalinger og retningslinjer for behandling som legger til grunn at antipsykotika har en positiv og kanskje avgjørende plass i bestrebelsene på å skape kortsiktig og langsiktig bedring alvorlige psykiske lidelser.[66]»[67]

Hva utvalget egentlig mener med dette, er ikke lett å forstå. Også her er det grunn til å understreke at spørsmålet ved tvangsmedisinering ikke er om «antipsykotika har en positiv og kanskje avgjørende plass» på gruppenivå, men om medisineringen før igangsetting kan sies med «stor sannsynlighet» å føre til helbredelse eller vesentlig bedring for nettopp denne pasienten. Og det vil den åpenbart ikke så lenge meta-analysene viser at den positive effekten er henholdsvis 10-20 og 25 prosent – som også er overdrevet, se Gøtzsches punkt 3.1. Det er påfallende at utvalget ikke en eneste gang kommer tilbake til disse opplysningene som for første gang gjøres tilgjengelige for andre enn en begrenset gruppe forskere. At resultatene er langt svakere enn det som har vært den alminnelige oppfatning i det kliniske feltet og blant forskrivere av antipsykotika, er det ingen tvil om.

 

4.2.2 Utvalgets konstatering av at gjeldende tvangsmedisineringspraksis er lovstridig og forslag om lovendring

 

I innstillingens kapittel 19, under bemerkningene til lovutkastet om tvangsbehandling, tilkjennegir utvalget på en indirekte måte at kunnskapsgrunnlaget er langt skrøpeligere enn tidligere antatt og fastslår at praksis er i strid med loven.  Her finner vi følgende:

«Beviskravet for effekt av behandlingen er senket fra «stor sannsynlighet» til «overveiende sannsynlig». Bakgrunnen for dette er at kravet om «stor sannsynlighet» framstår som urealistisk, særlig der man står overfor nye pasienter. Utvalget har videre inntrykk av at dagens beviskrav i liten grad har fungert som en effektiv skranke for praksis, noe som blant annet kan skyldes at det har blitt oppfattet urealistisk strengt. Et noe svakere, men mer realistisk beviskrav kombinert med utvalgets ulike tiltak for økt rettssikkerhet, blir da vurdert å danne et bedre grunnlag for en praksis som er i samsvar med lovens ordlyd og intensjon. Etter utvalgets oppfatning er hovedproblemet etter gjeldende rett at lovens strenge materielle krav ikke har blitt fulgt i praksis.»

Dette er dramatiske opplysninger og vurderinger. Det fremgår at tvangspsykiatrien effektivt har sabotert lovens krav i de 30 år det har eksistert, fordi det hevdes å være urealistisk høyt. Tusenvis av ulovlige vedtak har vært truffet uten at hverken sykehusleger, andre behandlere eller klageinstansen har gitt et kny fra seg. Som nevnt ovenfor, viser forarbeidene til psykisk helsevernloven at kravet om stor sannsynlighet ble innført for å hindre krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3 – forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling.  Bakgrunnen er den selvfølgelige at å frarøve mennesker deres autonomi og tvangsbehandle dem med sinnsendrende medikamenter med betydelig risiko for svært alvorlige og irreversible bivirkninger, er blant de mest belastende og integritetskrenkende inngrep samfunnet utsetter borgerne for. Dette tilsier stor sikkerhet for at behandlingen vil ha positive effekter som klart overgår de negative. Det er – om man vil – avgjørende viktig å unngå feilbehandling. Å legge seg på et lavere beviskrav åpner for et stort antall uriktige tvangsvedtak med store menneskelige omkostninger. Det er både etisk og menneskerettslig uakseptabelt. Intet av dette har Paulsrud-utvalget interessert seg for i sine vurderinger på annen måte enn ved uten videre å senke beviskravet til «overveiende sannsynlig» som i tradisjonell juridisk terminologi betyr mest sannsynlig.[68]

Og hva kan den egentlige begrunnelsen være for å senke beviskravet til «overveiende sannsynlig» uten å nevne at effekten ved behandling med antipsykotika etter utvalgets egne undersøkelser er at kun én av fire og én av fem eller ti som behandles, oppnår positiv effekt av behandlingen. Forutsigbarheten knyttet til effekten for den enkelte pasient, er tilsvarende liten. Kunnskapsgrunnlaget viser at det – om i det hele tatt – bare i ytterst få tilfeller med noen sannsynlighet kan forutsies positive effekter. Hva er det da utvalget tenker seg?

Og hva mener utvalget med å hevde at et svakere beviskrav, kombinert med andre av utvalgets forslag, gir bedre «grunnlag for en praksis som er i samsvar med lovens ordlyd og intensjon»? Lovens intensjon er først og fremst å unngå feilbehandling. Mener utvalget for eksempel at en reduksjon av beviskravet i strafferetten kan kompenseres ved saksbehandlingsregler; og hvilke foreslåtte tiltak tenkes å kompensere for den sikkerhet et strengt beviskrav gir?

Det dramatiske ved dette er ikke bare at fagmiljøet og helsemyndighetene i alle år har påstått at behandling med antipsykotika har så store positive effekter at det menneskerettslig begrunnete beviskravet om stor sannsynlighet uten problemer kunne oppstilles. Men når det nå er påvist at tvangsbehandlingen nærmest har vært et storstilt eksperiment, hvor mange er feilbehandlet for hver som har hatt nytte av medisineringen, møtes det med en øredøvende taushet. Psykiatere og helsebyråkrater trekker på skuldrene, praksis fortsetter som før i strid med loven.

Det er naturlig å tilføye at også i somatikken er muligheten for å forutsi positive effekter ofte dårlig. Overfor den enkelte som da gir informert samtykke til behandlingen, er denne i realiteten bare et forsøk i håp om positive virkninger. Noe ganske annet er å la et slikt håp danne grunnlag for tvangsbehandling slik det i alle år er skjedd i psykiatrien under oppblåsing av medikamentenes positive virkninger og bagatellisering av de negative. Dette anskueliggjør et vedvarende problem i det tvungne psykiske helsevern. Menneskene her har få forsvarsstemmer, hverken politikere, media eller publikum interesserer seg synderlig for dem ut over den stort sett negative oppmerksomhet som følger i kjølvannet etter en dramatisk hendelse. At det vedvarende brukes alt for mye eller ulovlig tvang som simpelthen skader mennesker, later nærmest til å ses som en slags nødvendig omkostning som det gjøres lite med fordi det uansett er snakk om «helsehjelp» gitt i beste mening til mennesker som trenger hjelp. Tvangsbruken har derfor over år vært stabilt høy. Tvangsmedisineringen har dessuten virket som en sovepute og hindret utvikling av frivillige behandlingsalternativer som vi vet virker.

Den taushet som har fulgt i kjølvannet etter utvalgets påvisning av ulovlig praksis, er menneskerettslig, rettssikkerhetsmessig og etisk forkastelig. Helse- og omsorgsdepartementet skulle selvfølgelig ha slått alarm og innskjerpet lovens krav. Det er ikke skjedd: Etter at Paulsrud-utvalgets innstilling ble levert i juni 2011, ble forskriften av 24.11. 2000 Om undersøkelse og behandling uten eget samtykke – sammen med en rekke andre forskrifter til loven – opphevet ved Forskrift 16.12. 2011 Om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern mm og erstattet av andre regler; § 19 flg. gjelder undersøkelse og behandling. De nye bestemmelsene er svært rudimentære i forhold til den opphevde forskriften. Det helt sentrale vilkår for tvangsbehandling, at behandlingen forutsetter stor sannsynlig for positive virkninger, er ikke innskjerpet, men besynderlig nok rett og slett sløyfet.

Etter loven og forskriftene bør det være spesifiserte krav om en skriftlig begrunnelse for tvangsbehandlingsvedtak med en grundig og etterprøvbar argumentasjon for at effektene som påregnes med stor sannsynlighet å bli klart positive i forhold til bestemte behandlingsmål. Slike spesifiserte krav foreligger ikke, og Paulsrud-utvalgets forslag om en utpensling av disse kravene i ny § 5-5 bokstav a-k, er ikke fulgt opp av departementet.

På bakgrunn av den manglende forutberegnelighet av effekten ved slike vedtak, er det besynderlig – for å si det mildt – at kun tre prosent av klagerne får helt eller delvis medhold i realiteten. Det bekrefter i hvert fall med all ønskelig tydelighet at rettssikkerheten i systemet er fraværende.[69]

Utvalget slår fast at kravet om stor sannsynlighet er urealistisk «særlig der man står overfor nye pasienter». Dette er en foruroligende uttalelse, hva er det utvalget mener å si? Menes det at man gjennom prøving og feiling, kanskje over år, har funnet frem til de få som vil dra nytte av medikamentell behandling, er da slik prøving og feiling etter utvalgets oppfatning akseptabel? Og hvilke fremtidige profiteringer/positive bedringsmål er det «gamle» pasienter kan bekrefte? – kanskje etter år inn og ut av tvungent vern, mennesker som gjerne etter lang tid på antipsykotika brått har avsluttet medisineringen med de dramatiske følger vi vet dette kan ha.

At man ikke kan prøve seg frem med tvang, er åpenbart. Men også frivillighet er problematisk. Overfor alvorlig sinnslidende som etter loven mangler kompetanse til å nekte medikamentell behandling og derfor i realiteten ikke har noe fritt valg, vil frivillig samtykke ofte være en ren illusjon. Til dette kommer – og det gjelder enhver som foreslås slik behandling – at samtykket skal være informert, personen skal kjenne til de begrensete mulighetene for positiv effekt og den betydelige risikoen for bivirkninger og sterkt negative langtidseffekter, og at medisineringen foreslås fordi behandlerne mener man bør prøve seg frem. I dag er det ingen holdepunkter for at det gis opplysninger som er tilstrekkelige for et informert samtykke til behandlingen. FN-Konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser – CRPD – forutsetter at det for funksjonshemmede etableres et system med beslutningsstøtte («supported decision making») som vil kunne være en betydelig hjelp i en slik forbindelse, nærmere om dette kravet i punkt 5 om menneskerettigheter.

 

4.2.3 Forslaget om utvidet pasientautonomi knyttet til medikamentbehandling

 

En påfallende forskjell etter psykisk helsevernloven er at alvorlig sinnslidende mennesker i vid utstrekning anses kompetente til å gi informert samtykke til bruk av tvang, herunder til medikamentell behandling, mens de mangler enhver kompetanse til å nekte, selv om de er symptomfrie og beslutningskompetente etter pasientrettighetsloven § 4-3; grunnen til det er at de uansett bare forutsettes å kunne handle rasjonelt så langt de er enige i behandlingsregimets vurderinger.

Paulsrud-utvalget foreslår selvfølgelig nok at adgangen til tvangsbehandling begrenses til ikke beslutningskompetente, men rettsikkerheten svekkes ved at kravet til bevis for at pasienten mangler beslutningskompetanse foreslås redusert.  Dessuten omfatter ikke forslaget pasienter som anses farlige for andre. De skal altså fortsatt kunne påtvinges psykofarmaka selv om de er beslutningskompetente etter pasientrettighetsloven og kan avslå en hvilken som helst somatisk behandling.

Det er også foreslått, jf. innstillingens forslag til ny § 5-4 nr. 8, å stille som vilkår at tvangsbehandlingen er den klart beste løsning for pasienten, hensyn tatt til graden av motstand, tilfriskning og belastning. I § 5-4 nr. 9 foreslås som vilkår at det er sannsynlig at pasienten ville ha samtykket om vedkommende hadde vært beslutningskompetent. Tilsvarende vilkår er stilt opp i § 4-2 nr. 8 og 9 om tvungent psykisk helsevern ved behandlingsbehov.  Her leser vi i innstillingens kapittel 19 på side 244:

«Plasseringen av kravet om antatt samtykke etter bestemmelsen om helhetsvurderingen i nr.8, er bevisst ved at der dette vilkåret (nr. 8) er oppfylt, kan det sies i utgangspunktet å eksistere en presumsjon om antatt samtykke. For slike tilfeller blir det da et spørsmål om tidligere uttrykte, negative holdninger til psykisk helsehjelp kan komme inn og overtrumfe en antakelse om samtykke basert på objektive interessevurderinger.»

Uttalelsen er en klar modifisering av vilkåret i nr. 9. Det er liten grunn til å tro at et slikt vilkår om antatt samtykke ville få nevneverdig praktisk betydning. Også et antatt samtykke må dessuten være informert, jf. punkt 4.2.2. Autonomispørsmålene er for øvrig helt sentrale i menneskerettslig sammenheng, jf. nedenfor under punkt 5.

 

5.   Tvangsmedisinering og internasjonale menneskerettigheter[70]

 

 

CRPD-konvensjonen er det sentrale internasjonale menneskerettsinstrumentet for beskyttelse av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder mentale eller psykososiale funksjonshemninger. Artikkel 12 og artikkel 14 inneholder konvensjonens sentrale diskrimineringsforbud: Mennesker med funksjonshemninger har rettslig handleevne og rett til frihet og sikkerhet på lik linje med alle andre, og nedsatt funksjonsevne skal ikke i noe tilfelle kunne rettferdiggjøre frihetsberøvelse.

Konvensjonen er ratifisert av Norge i med to tolkingserklæringer som tar sikte på å gjøre det klart at norske myndigheter forstår FN-konvensjonen slik at de norske hjemlene for bruk av tvang og norsk praksis tilfredsstiller de krav som følger av konvensjonen. Tolkingsuttalelsen går direkte på tvers av CRPD-komiteens generelle tolkningsuttalelser («General Comments») og en rekke anbefalinger til ulike medlemsstater («Concluding Observations»). Det er således ikke tvil om at det norske tvangsregimet etter lov om psykisk helsevern er i strid med konvensjonen slik denne forstås av komiteen.[71] Dette gjelder også tvangsmedisinering. I General Comment nr. 1 om tolkning av CRPD artikkel 12 uttaler komiteen:

 «7. […] Historically, persons with disabilities have been denied their right to legal capacity in many areas in a discriminatory manner under substitute decision-making regimes such as guardianship, conservatorship and mental health laws that permit forced treatment. These practices must be abolished in order to ensure that full legal capacity is restored to persons with disabilities on an equal basis with others.

  1. As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16). […] States parties must abolish policies and legislative provisions that allow or perpetrate forced treatment, as it is an ongoing violation found in mental health laws across the globe, despite empirical evidence indicating its lack of effectiveness and the views of people using mental health systems who have experienced deep pain and trauma as a result of forced treatment. The Committee recommends that States parties ensure that decisions relating to a person’s physical or mental integrity can only be taken with the free and informed consent of the person concerned.”

I General Comment nr. 1 understrekes også statenes forpliktelse til å etablere en ordning for støtte til å treffe informerte beslutninger: “States parties have an obligation to provide access to support for decisions regarding psychiatric and other medical treatment.»

I de nylig utgitte Guidelines for CRPD artikkel 14, understreker CRPD-komiteen[72]:

«12. The Committee has called on States parties to protect the security and personal integrity of persons with disabilities who are deprived of their liberty, including by eliminating the use of forced treatment[1], seclusion and various methods of restraint in medical facilities, including physical, chemical and mechanic restrains.[2] The Committee has found that these practices are not consistent with the prohibition of torture and other cruel, inhumane or degrading treatment or punishment against persons with disabilities pursuant to article 15 of the Convention.”

På denne bakgrunn vil Norge neppe ratifisere tilleggsprotokollen til CRPD som etablerer en ordning med individklager til komiteen. Den offisielle norske holdningen til komiteens forståelse av konvensjonen later til å være at knapt noen av traktatpartene har hatt grunnlag for å anta at den ville kunne forstås slik komiteen gjør, og at denne samstemmige statsoppfatningen må være utslagsgivende ved tolking og anvendelse av konvensjonen.

Denne artikkelen gir ikke anledning til å komme nærmere inn på komiteens forståelse som ikke minst har god støtte i traktatens ordlyd. Det er under enhver omstendighet liten tvil om at konvensjonen og komiteens forståelse av den, som mange har understreket, etablerer et paradigmeskifte i synet på funksjonshemmedes rettigheter og bruken av tvang. Dette vil over noen tid måtte sette sitt sterke preg på forståelse og praksis i tilknytning til andre menneskerettsinstrumenter og til nasjonal lovgivning om spørsmålene. FNs høykommisjonær for menneskerettigheter tolker konvensjonen på linje med CRPD-komiteen.[73] Flere av FNs spesialrapportører har uttalt seg i tråd med CRPD-komiteen når det gjelder bruk av tvang. FNs spesialrapportør for tortur, Juan Mendez, har gitt uttrykk for at beskyttelsen etter torturkonvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble skjerpet som følge av den CRPD-konvensjonen. Spesialrapportøren uttalte blant annet: “mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for medisinsk eksperimentering og inngripen, og irreversible medisinske behandlinger uten å ha gitt sitt samtykke […] deriblant elektrosjokkbehandling og bruk av psykoaktive stoffer som nevroleptika”.[74] I februar 2013 uttalte rapportøren at tvangsinngrep, i den grad de fører til «severe pain and suffering», vil være i strid med det absolutte forbud mot tortur og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling.[75]

FNs helserapportør Dainius Pûras, som er psykiater, og FNs spesialrapportør for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, Catalina Devandas-Aguilar, oppfordret 8. oktober 2015, i forbindelse med World Mental Health Day, statene til å avvikle alle former for tvang overfor mennesker med mentale eller psykososiale funksjonshemninger og uttalte blant annet:

«Without freedom from violence and abuse, autonomy and self-determination, inclusion in the community and participation in decision-making, the inherent dignity of the person becomes an empty concept. The international community needs to acknowledge the extent of these violations, which are broadly accepted and justified in the name of psychiatry as a medical practice.

The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted.

[…]

We call on States to end all instances of arbitrary detention, forced institutionalisation and forced treatment, to ensure that persons with developmental and psychosocial disabilities are treated with dignity and are provided their rights to have their decisions respected at all times, and to have access to the needed support and accommodation to effectively communicate such decisions.»

Det er, som man kunne vente, på det rene at de tradisjonelt endringsresistente statlige holdningene til bruk av tvang overfor mennesker med psykososiale funksjonshemninger også gjør seg gjeldende i flere internasjonale og regionale menneskerettsorganer. Dette gjelder beklageligvis også Den europeiske menneskerettsdomstol – EMD. Holdningen der, når det gjelder psykiatrisk tvangsinnesperring og tvangsbehandling, er treffende beskrevet av Europarådets Menneskerettighetskommisær som oppsummerer EMDs praksis i 2015-rapporten for Norge:

«The Commissioner notes that according to the jurisprudence of the European Court of Human Rights involuntary placements and treatment should only be used as a means of last resort. In Plesó v. Hungary, the Court stressed the imperative need, when taking decisions regarding involuntary treatment, “to strike a fair balance between the competing interests emanating, on the one hand, from society’s responsibility to secure the best possible health care for those with diminished faculties (for example, because of lack of insight into their condition) and, on the other hand, from the individual’s inalienable right to self-determination (including the right to refusal of hospitalisation or medical treatment, that is, his or her “right to be ill”)”. It highlighted that due consideration should be given to the views of the person concerned.»

Det er nettopp dette diskriminerende og paternalistiske avveiningsprinsippet om å beskytte psykososiale funksjonshemmede mot seg selv, et prinsipp som selvfølgelig ethvert psykiatrisk tvangsregime vil erklære seg enig i, som har ført til alle overgrepene disse menneskene har vært og fortsatt er utsatt for. Det er nettopp dette CRPD har som siktemål å endre, et mål som foreløpig ikke har fått gjennomslag i EMDs praksis, jf. Plesó v Hungary.[76] I saken vant Plesó frem fordi det ikke var foretatt en rimelig avveining av motstående interesser som anvist av domstolen. Praksis vil forhåpentligvis endres etter hvert som de holdninger CRPD-komiteen står for, får sin legitime plass i internasjonale og nasjonale menneskerettsfora.

I Norge innvarsler det en lenge etterlengtet positiv utvikling at Sivilombudsmannens overvåkingsenhet i rapport 23. februar 2016 om situasjonen ved Sørlandet sykehus, for første gang har stilt noen spørsmål ved tvangsmedisinering. Det fremheves blant annet at kunnskapsgrunlaget for positive effekter av tvangsmedisinering er uklart og omstridt. Derimot later det, underlig nok, ikke til at forebyggingsenheten har sett på hvorledes tvangsmedisineringsvedtakene ved sykehuset begrunnes ut fra lovens krav om stor sannsynlighet for positiv effekt og andre krav som bør stilles.[77]

Som det vil ha fremgått, understreker CRPD-komiteen og de menneskerettsorganer som er på linje med den, først og fremst at tvangsbehandling strider mot konvensjonens forutsetninger om psykososiale funksjonshemmedes autonomi og kravet om ikke-diskriminering. Men det understrekes også at det ikke foreligger vitenskapelig dokumentasjon for positive effekter av antipsykotika mv som oppveier de negative. Dette later det derimot ikke til at tilhengerne av nåværende tvangsregimer er opptatt av. I EMD finnes det ingen avgjørelser som problematiserer det vitenskapelige grunnlag for tvangsmedisinering og stiller krav til effekten og treffsikkerheten av medisinene. I stedet henvises til hva som anses som god eller forsvarlig psykiatrisk praksis, godkjente legemidler i normale doser med videre, i tråd med det som eksempelvis sies i psykisk helsevernloven med forskrifter, og som tradisjonelt har vist seg virkningsløst med sikte på å redusere bruken av medikamentell tvangsbehandling.

Når det etter hvert må erkjennes at slik behandling ikke kan iverksettes med annet enn en begrenset mulighet for positive effekter, mens sannsynligheten for belastende bivirkninger er betydelig, vil medikamentell tvangsbehandling bli ansett for å stride mot torturforbudene eller som uforholdsmessige inngrep i retten til selvbestemmelse, helse og privatliv etter FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og økonomiske kulturelle og sosiale rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

***

Litteratur til Peter Gøtzsches oppsummering av kunnskapsgrunnlaget:

1 Leucht S, Kane JM, Etschel E, et al. Linking the PANSS, BPRS, and CGI: clinical implications. Neuropsychopharmacology 2006;31:2318-25.

2 Khin NA, Chen YF, Yang Y, et al. Exploratory analyses of efficacy data from schizophrenia trials in support of new drug applications submitted to the US Food and Drug Administration. J Clin Psychiatry 2012;73:856–64.

3 Moncrieff J. The bitterest pills. Basingstoke: Palgrave Macmillan; 2013.

4 Gøtzsche PC. Deadly medicines and organised crime: How big pharma has corrupted health care. London: Radcliffe Publishing; 2013.

5 Gøtzsche PC. Deadly psychiatry and organised denial. Copenhagen: People’s Press; 2015.

6 Cole JO. Phenothiazine treatment in acute schizophrenia; effectiveness: the National Institute of Mental Health Psychopharmacology Service Center Col­laborative Study Group. Arch Gen Psychiatry 1964;10:246-61.

7 Bola J, Kao D, Soydan H, et al. Antipsychotic medication for early episode schizophrenia. Cochrane Database Syst Rev 2011;6:CD006374.

8 Wunderink L, Nieboer RM, Wiersma D, et al. Recovery in remitted first-episode psychosis at 7 years of follow-up of an early dose reduction/discontinuation or maintenance treatment strategy: long-term follow-up of a 2-year randomized clinical trial. JAMA Psychiatry 2013;70:913-20.

9 Whitaker R. Den psykiatriske epidemi: illusionen om mirakelpillen. Søborg: Psykovision; 2013.

10 Whitaker R. Mad in America. Cambridge: Perseus Books Group; 2002.

11 Hughes S, Cohen D, Jaggi R. Differences in reporting serious adverse events in industry sponsored clinical trial registries and journal articles on antidepressant and antipsychotic drugs: a cross-sectional study. BMJ Open 2014;4:e005535.

12 Schneider LS, Dagerman KS, Insel P. Risk of death with atypical antipsychotic drug treatment for dementia: meta-analysis of randomized placebo-controlled trials. JAMA 2005;294:1934–43.

13 Breggin PR. The rights of children and parents in regard to children receiving psychiatric diagnoses and drugs. Children & Society 2014;28:231-41.

14 Dold M, Li C, Tardy M, et al. Benzodiazepines for schizophrenia. Cochrane Database Syst Rev 2012;11:CD006391.

15 Offidani E, Fava GA, Tomba E, et al. Excessive mood elevation and behavioral activation with antidepressant treatment of juvenile depressive and anxiety disorders: a systematic review. Psychother Psychosom 2013;82:132-41.

16 Breggin P. Psychiatric drug withdrawal: a guide for prescribers, therapists, pa­tients, and their families. New York: Springer Publishing Company; 2013.

17 Cipriani A, Hawton K, Stockton S, et al. Lithium in the prevention of sui­cide in mood disorders: updated systematic review and meta-analysis. BMJ 2013;346:f3646.

18 Neurontin prescribing information. http://labeling.pfizer.com/ShowLabeling.aspx?id=630 (accessed 9 Jan 2015).

19 Moncrieff J, Wessely S, Hardy R. Active placebos versus antidepressants for depression. Cochrane Database Syst Rev 2004;1:CD003012.

20 Coupland C, Dhiman P, Morriss R, et al. Antidepressant use and risk of adverse outcomes in older people: population based cohort study. BMJ 2011;343:d4551.

21 UK ECT Review Group. Efficacy and safety of electroconvulsive therapy in de­pressive disorders: a systematic review and meta-analysis. Lancet 2003;361:799-808.

22 Read J, Bentall R. The effectiveness of electroconvulsive therapy: a literature review. Epidemiol Psichiatr Soc 2010 Oct-Dec;19:333-47.

23 Rose D, Fleischmann P, Wykes T, et al. Patients’ perspectives on electroconvul­sive therapy: systematic review. BMJ 2003;326:1363.

24 Jackson GE. An analysis of the olanzapine clinical trials – dangerous drug, du­bious efficacy. 2003 March 3. http://psychrights.org/states/Alaska/CaseOne/30-Day/ExhibitD-Olanzapine.htm (læst 2 Feb 2015).

25 Jorm AF, Korten AE, Jacomb PA, et al. “Mental health literacy”: a survey of the public’s ability to recognise mental disorders and their beliefs about the effecti­veness of treatment. Med J Aus 1997;166:182-6.

26 Kessing L, Hansen HV, Demyttenaere K, et al. Depressive and bipolar disorders: patients’ attitudes and beliefs towards depression and antidepressants. Psycho­logical Medicine 2005;35:1205-13.

27 Read J, Cartwright C, Gibson K. Adverse emotional and interpersonal effects reported by 1829 New Zealanders while taking antidepressants. Psychiatry Res 2014;216:67-73.

28 Raven M. Depression and antidepressants in Australia and beyond: a critical public health analysis (PhD thesis). University of Wollongong, Australia; 2012. http://ro.uow.edu.au/theses/3686/.

29 Hjorthøj CR, Madsen T, Agerbo E, et al. Risk of suicide according to level of psychiatric treatment: a nationwide nested case-control study. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 2014;49:1357-65

30 Goldney RD. Suicide and antidepressants: What is the evidence? Aust N Z J Psychiatry 2006;40:381-5.

Annen Litteratur:

1 Gøtzsche Peter, Dødelig psykiatri og organisert fornektelse, Oslo: Abstrakt forlag 2015

2 Helsedirektoratets rapport, Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne i 2013
3 Mujezinović Larsen Kjetil, Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, utredning til Utenriksdepartementet 2015
4 NOU 1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke
5 NOU 1992: 25 Utredning om lobotomi
6 NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern
7 Rapport om forholdene ved Reitgjerdet sykehus, august 1980
8 The New York Review of Books 2011, Volume 58 NO. 11, 12 og 13
9 Ugelstad Runar, Norway’s “declarations” to the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities (2015), utrykt avhandling
10 Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven(IS-1370), Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet, juni 2009
11 Willadsen Jytte, Sinnslidendes rettsstilling, København: Gyldendalske Boghandel, 1985
12 Whitaker Robert, En psykiatrisk Epidemi. Illusjoner om psykiatriske legemidler, Oslo: Abstrakt forlag 2015 2010

Fotnoter:

[1] Cochrane er en internasjonal, ideell og uavhengig organisasjon med representanter i over hundre land over hele verden. Den har som formål å utvikle oppdatert og presis informasjon om effekt av helsetiltak, og gjøre denne tilgjengelig. Norsk representant er Kunnskapssenteret for helsetjenester.

[2] Jytte Willadsen, tidligere overlege ved Københavns amts psykiatriske sykehus Nordvang i Sinnslidendes rettsstilling,Gyldendalske Boghandel, København 1985, side 112.

[3] Se lov om psykisk helsevern, phlsvl § 4-4 og lov om anvendelse af tvang i psykiatrien, 2006 § 12 og Bekendtgørelse af 14. december 2006 om tvangsbehandling, fiksering, tvangsprotokoller m.v. på psykiatriske afdelinger.

[4] Helsedirektoratets rapport Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne i 2013.

[5] E-post til Ketil Lund 22.12.2015.

[6] Opplyst til LDO i juni 2015, se side 20 i Ombudets rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – et supplement til Norges første periodiske rapport.

[7] Denne og andre tidligere uttalelser mv om problemet er gjengitt av Keil Lund i hans dissens om tvangsmedisinering i NOU 1988:8 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke side 152.

[8] Norsk utgave: En psykiatrisk epidemi. Illusjoner om psykiatriske legemidler.

[9] Oppsummeringen har også et avsnitt om effekter av elektrosjokk – ECT.

[10] Leucht S, Kane JM, Etschel E, et al. Linking the PANSS, BPRS, and CGI: clinical implications. Neuropsychopharmacology 2006;31:2318-25.

[11] Khin NA, Chen YF, Yang Y, et al. Exploratory analyses of efficacy data from schizophrenia trials in support of new drug applications submitted to the US Food and Drug Administration. J Clin Psychiatry 2012;73:856–64.

[12] Moncrieff J. The bitterest pills. Basingstoke: Palgrave Macmillan; 2013.

[13] Gøtzsche PC. Dødelig medisin og organisert kriminalitet. Hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet. Oslo: Abstrakt Forlag; 2014.

[14] Gøtzsche PC. Dødelig psykiatri og organisert fornektelse. Oslo: Abstrakt Forlag; 2015.

[15] Se fodnote 14.

[16] Cole JO. Phenothiazine treatment in acute schizophrenia; effectiveness: the National Institute of Mental Health Psychopharmacology Service Center Col­laborative Study Group. Arch Gen Psychiatry 1964;10:246-61.

[17] Bola J, Kao D, Soydan H, et al. Antipsychotic medication for early episode schizophrenia. Cochrane Database Syst Rev 2011;6:CD006374.

[18] Se fodnote 14.

[19] Wunderink L, Nieboer RM, Wiersma D, et al. Recovery in remitted first-episode psychosis at 7 years of follow-up of an early dose reduction/discontinuation or maintenance treatment strategy: long-term follow-up of a 2-year randomized clinical trial. JAMA Psychiatry 2013;70:913-20.

[20] Whitaker R. Den psykiatriske epidemi: illusionen om mirakelpillen. Søborg: Psykovision; 2013.

[21] Se fodnote 20.

[22] Se fodnote 14.

[23] Whitaker R. Mad in America. Cambridge: Perseus Books Group; 2002.

[24] Se fodnote 14 og 23.

[25] Se fodnote 23.

[26] Hughes S, Cohen D, Jaggi R. Differences in reporting serious adverse events in industry sponsored clinical trial registries and journal articles on antidepressant and antipsychotic drugs: a cross-sectional study. BMJ Open 2014;4:e005535.

[27] Schneider LS, Dagerman KS, Insel P. Risk of death with atypical antipsychotic drug treatment for dementia: meta-analysis of randomized placebo-controlled trials. JAMA 2005;294:1934–43.

[28] Se fodnote 14.

[29] Breggin PR. The rights of children and parents in regard to children receiving psychiatric diagnoses and drugs. Children & Society 2014;28:231-41.

[30] Se fodnote 14.

[31] Dold M, Li C, Tardy M, et al. Benzodiazepines for schizophrenia. Cochrane Database Syst Rev 2012;11:CD006391.

[32] Elektrosjokk er etter den danske psykiatriloven § 12 kun tillatt ved en aktuell eller potensiell livstruende tilstand. I Norge er elektrosjokk forbudt, men i forarbeider til psykisk helsevernloven forutsatt å kunne brukes som nødrett ved livstruende tilstander; nødrettsbruk foregår, men rapporteres ikke, og omfanget er ukjent.

[33] Se fodnote 14.

[34] UK ECT Review Group. Efficacy and safety of electroconvulsive therapy in de­pressive disorders: a systematic review and meta-analysis. Lancet 2003;361:799-808.

[35] Read J, Bentall R. The effectiveness of electroconvulsive therapy: a literature review. Epidemiol Psichiatr Soc 2010 Oct-Dec;19:333-47.

[36] Rose D, Fleischmann P, Wykes T, et al. Patients’ perspectives on electroconvul­sive therapy: systematic review. BMJ 2003;326:1363.

[37] Se fodnote 36.

[38] Se fodnote 35.

[39] Se fodnote 14.

[40] Se fodnote 14.

[41] Se fodnote 14.

[42] Jackson GE. An analysis of the olanzapine clinical trials – dangerous drug, du­bious efficacy. 2003 March 3. http://psychrights.org/states/Alaska/CaseOne/30-Day/ExhibitD-Olanzapine.htm (læst 2 Feb 2015).

[43] Se fodnote 14.

[44] Se fodnote 14.

[45] Jorm AF, Korten AE, Jacomb PA, et al. “Mental health literacy”: a survey of the public’s ability to recognise mental disorders and their beliefs about the effecti­veness of treatment. Med J Aus 1997;166:182-6.

[46] Se fodnote 14.

[47] Kessing L, Hansen HV, Demyttenaere K, et al. Depressive and bipolar disorders: patients’ attitudes and beliefs towards depression and antidepressants. Psycho­logical Medicine 2005;35:1205-13.

[48] Read J, Cartwright C, Gibson K. Adverse emotional and interpersonal effects reported by 1829 New Zealanders while taking antidepressants. Psychiatry Res 2014;216:67-73.

[49] Raven M. Depression and antidepressants in Australia and beyond: a critical public health analysis (PhD thesis). University of Wollongong, Australia; 2012. http://ro.uow.edu.au/theses/3686/.

[50] Se fodnote 14.

[51] Se fodnote 14.

[52] Se fodnote 14, 27 og 29.

[53] Hjorthøj CR, Madsen T, Agerbo E, et al. Risk of suicide according to level of psychiatric treatment: a nationwide nested case-control study. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 2014;49:1357-65.

[54] Goldney RD. Suicide and antidepressants: What is the evidence? Aust N Z J Psychiatry 2006;40:381-5.

[55] Leucht S, Barnes TR, Kissling W, Engel RR, Correll C, Kane JM. (2003). Relapse prevention in schizophrenia with new-generation antipsychotics: a systematic review and exploratory meta-analysis of randomized, controlled trials. American Journal of Psychiatry, vol 160, s. 1209 – 1222.

[56] Et påfallende element i diskusjonen om antipsykotika er de legendariske argumentene for medikamentenes fortreffelighet ved henvisning til tilstandene i de psykiatriske institusjonene før og etter introduksjonen av dem i 1950-årene. Denne argumentasjonen er for mange tiår siden tilbakevist også i Norge, blant annet av overlege Ørnulf Ødegård som viste at den største bedringen for pasientene satte inn allerede før krigen som en konsekvens av utviklingen i institusjonenes og samfunnets velferdsnivå, se Nordisk Medisin 1970 side 1. Det er interessant at Paulsrud-utvalget finner det betimelig å tilbakevise argumentasjonen nok en gang.

[57] Rapport om forholdene ved Reitgjerdet sykehus august 1980.

[58] Norge og Danmark later til å stå i en særstilling når det gjelder omfanget i bruken av lobotomi som behandlingsmetode, jf. NOU 1992: 25 bl.a. side 49.

[59] Jf. NOU 1988: 8 side 152.

[60] Jf. Rt. 2000 side 23 og 2001 side 1481.

[61] Sentral i denne oppfatningen er faren for tilbakefall ved seponering. Men denne effekten, at pasienter tilvennes medisinenes endring av hjernefunksjonene, og naturlig nok blir akutt dårlige ved brå seponering, er – som Gøtzsche understreker – en del av skadevirkningene, ingen positiv effekt ved antipsykotika. Personer uten psykotiske symptomer er, uansett årsak, kompetente til å nekte somatisk behandling etter pasientrettighetsloven.

[62] Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.5.3.

[63] Myers-saken fra 2006, http://psychrights.org/States/Alaska/CaseOne/MyersOpinion.pdf. Se også Bigley-saken 2009 http://psychrights.org/States/Alaska/CaseXX/S13116/090522BigleyvAPIsp-6374.pdf

[64] I følge helse- og omsorgsministere Bent Høies kronikk i Aftenposten april 2016 « skal [departementet] sette ned et utvalg som skal se på tvangsregelverket og foreslå modernisering». Nok en gang skal et siktemål være å redusere tvangsbruken. Hva som eventuelt kan komme ut av dette, er vanskelig å forestille seg.

[65] Når det i det følgende brukes betegnelsen utvalget, betyr det alle bortsett fra Hege Orefellen som i en prinsipiell og velbegrunnet dissens argumenterer for at tvangslovgivning mot mennesker med psykososiale funksjonshemninger strider mot CRPD – konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonshemninger.

[66] Se for eksempel: SBU 1997. Behandling med neuroleptika. Volym 1 och 2. Statens beredning för utvärdering av medicinsk metodik. SBU-rapport nr. 133/1 och 133/2; Statens helsetilsyns utredningsserie 9-2000. Schizofreni. Kliniske retningslinjer for utredning og behandling; NHS (2010). Schizophrenia. The NICE guideline on core interventions in the treatment and management of schizophrenia in adults in primary and secondary care – Updated edition. http://www.nice.org.uk/nicemedia/live/11786/43607/43607.pdfavlest 10 03 2011; APA 2004). Practice guideline for the treatment of patients with schizophrenia. 2nd ed. American Psychiatric Association.

[67] Deretter sies det: «Utvalget mener at det finnes vektige hensyn som taler for og imot behandlingsvilkåret. Bruk av tvang på behandlingsindikasjon er et dilemma, forstått som et problem det bare finnes ufullkomne løsninger på. Utfordringen blir dermed å finne en måte å leve med disse ulike synene på inntil det eventuelt vokser fram en syntese som får den samlede kunnskapen til å henge bedre sammen og danne grunnlag for et omforent syn.» Det hører ikke hit å ta opp drøftelsen av behandlingskriteriet. Derfor kun dette: Det prinsipielle utgangspunktet bør være at for å beholde en tvangshjemmel, må argumentene for dette klart overveie motargumentene. Når utvalget ikke finner at så er tilfelle, virker det som sies om en eventuell syntese mht sammenheng i kunnskapen som grunnlag for et omforent syn, som uforståelig abrakadabra.

[68] Utvalget uttaler seg side 155-156 om begreper med ulike beviskrav. Det later til å tro at «overveiende sannsynlig» ikke bare er svakere enn «stor sannsynlighet», men samtidig også et sterkere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er det ikke. «Overveiende sannsynlig» betyr i vanlig juridisk språkbruk mest sannsynlig, jf. blant annet såkalt sannsynlighetsforsett i strafferetten. (Også det som sies om at begrepet «åpenbart» angir en sterkere bevisbyrde enn strafferettens, er feil.)

[69] ICJ Norge – Den Internasjonale Juristkommisjons norske avdeling, har søkt Helsedirektoratet om midler og adgang til å foreta en systematisk gjennomgang av fylkesmennenes vedtak.

[70] Som det fremgår under punkt 2, er det svære forskjeller i buk av tvang og tvangsbehandling mellom institusjoner og regioner som ikke kan forklares ut fra forskjeller i pasientgrunnlaget, men først og fremst skyldes ulik behandlingsideologi og holdninger til bruk av tvang. Dette betyr samtidig at svært mye av tvangen er «unødvendig i et demokratisk samfunn» og derfor menneskerettsstridig. De internasjonale menneskerettsinstrumentene kan imidlertid ikke brukes for å få fastslått menneskerettsstrid på et slikt generelt og implisitt grunnlag.

[71] Se Hege Orefellens dissens i NOU 2011: 9 og Kjetil Mujezinović Larsen, Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, utredning til Utenriksdepartementet 2015. I cand. jur. Runar Ugelstads utrykte avhandling Norway’s “declarations” to the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities (2015), vises det at erklæringene er reservasjoner som strider mot konvensjonens “object and purpose” og derfor ikke er tillatt etter CRPD artikkel 46 og Wien-konvensjonens artikkel 19 (a).

[72] Komiteens 14. sesjon, september 2015.

[73] Annual report of the UN High Commissioner for Human Rights 26.09.2009: A/HRC/10 48 para 48 og 49.

[74] Interim Report A/63/150 28. juli 2008

[75] A/H3C/22/53, A/63/175.

[76] EMDs dom 2.oktober 2012. Det er imidlertid en viss bevegelse å spore i EMD, domstolen har begynt å referere til CRPD i enkelte saker (og også tatt inn og behandlet spørsmålet om rettslig handleevne under EMK art. 8).

[77]https://www.sivilombudsmannen.no/getfile.php/Filer/Bes%C3%B8ksrapport%20S%C3%B8rlandet%20sykehus%2023-02%20nettversjon.pdf

Share
 

Etter at saken har vært behandlet av ICJ-Norges fagutvalg for personvern, kommunikasjonsfrihet og ytringsfrihet, har ICJ-Norge i dag avgitt nedenstående høringsuttalelse til Forsvarsdepartementets høring om om Lysne II-utvalgets rapport om såkalt “digitalt grenseforsvar”:

 

Forsvarsdepartementet

postmottak@fd.dep.no

5. januar 2017

Høringsuttalelse – høring om rapport avgitt av Lysne II-utvalget om digitalt grenseforsvar

  1. Innledning

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til Forsvarsdepartementets høring om Lysne II-utvalgets rapport om digitalt grenseforsvar (DGF), idet vi ønsker å inngi denne høringsuttalelsen.

ICJ-Norge anser at Lysne II-utvalget har avgitt en i hovedsak grundig rapport, men mener likevel at dets forslag om DGF inneholder flere rettslig sett grunnleggende problematiske sider, som gjør at det ikke kan gjennomføres i den foreslåtte form innenfor rammene av gjeldede krav til person- og kommunikasjonsvern.

En grunnleggende premiss i den sammenheng, som også utvalget erkjenner, er at DGF vil innebære filtrering og lagring av vesentlige deler av hele den norske befolkningens elektroniske kommunikasjon, herunder kommunikasjon som foregår mellom norske borgere i Norge. Det er – særlig med hensyn til kommunikasjon via Internett, men også med hensyn til telekommunikasjon – langt på vei tilfeldig om innenlandsk kommunikasjon passerer Norges geografiske grenser. Store deler av befolkningens bruk av Internett (herunder vanlig ”surfing”, bruk av kommunikasjonstjenester som Skype, sosiale medier og lagring i skytjenester) innebærer kommunikasjon med servere som ligger utenfor Norge. Eventuelle forestillinger om at DGF bare omfatter ”utenlandsk” kommunikasjon er derfor feilslåtte. DGF vil nødvendigvis hovedsakelig omfatte norske borgeres daglige bruk av digitale kommunikasjonstjenester.

På den bakgrunn representerer forslaget en utglidning i synet på, og en vesentlig undergraving av, kommunikasjonsvernet til den norske befolkningen. Som det vil fremgå i det videre, er det ICJ-Norges oppfatning at det foreliggende forslaget ikke kan gjennomføres i den form som foreslått av utvalget uten å bryte med de grunnleggende krav til person-/kommunikasjonsvern som gjelder i Norge og Europa for øvrig.

  1. Noen hovedbetraktninger

Under dette punktet vil vi gjengi noen hovedbetraktninger, hvorav enkelte vil utdypes i egne punkter senere i vår uttalelse.

ICJ-Norge mener at rapporten er uklar på et avgjørende punkt, nemlig hvilke formål DGF skal tjene.

Utvalget definerer allerede på side 10 i sin rapport “Digitalt grenseforsvar” på en bestemt måte, som tilsynelatende også innbefatter formålet med ordningen som diskuteres:

E-tjenestens målrettede innhenting og analyse av utenlandsetterretningsrelevant informasjon, basert på aksess til elektronisk kommunikasjon som går inn og ut av Norge, i den hensikt å kartlegge og motvirke mulige ytre trusler mot rikets sikkerhet og selvstendighet og andre viktige nasjonale interesser

Det vises ellers i rapporten til etterretningstjenesteloven § 3, som definerer Etterretningstjenestens (E-tjenesten) oppgaver. Vi kan ikke se at utvalgets mandat, eller utvalgets øvrige vurderinger, støtter opp om at et tiltak som DGF nødvendigvis må ha samme vide formål som E-tjenesten har for øvrig.

Tvert imot må hvert enkelt formål vurderes for seg, opp mot både menneskerettslige skranker og mot hva som vi som samfunn aksepterer som akseptable inngrep i person-/kommunikasjonvern. Her er det grunn til å minne om vurderingsmomentene fra Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og tilhørende praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), hvor ethvert inngrep må være nødvendig i et demokratisk samfunn – av EMD nærmere presisert til et krav om tvingende samfunnsmessig behov (“pressing social need”). Hva gjelder inngrep i kommunikasjonsvernet, har EU-domstolen i flere avgjørelser klargjort terskelen for et slikt tiltak; det må ikke gripe inn i “kjernen i individets rettigheter”, og for øvrig må det være “strengt nødvendig”, jf. nærmere om dette nedenfor.

I denne sammenheng kan det bemerkes at én metode for innhenting av opplysninger, for eksempel menneskebasert innhenting eller bruk av åpne kilder, godt kan være forholdsmessig for å ivareta visse av E-tjenestens oppgaver, mens det neppe vil være forholdsmessig å aksessere og lagre store datamengder om utenforstående, sivile tredjepersoner for å ivareta samtlige av de formål som E-tjenesten er satt til å fremme.

ICJ-Norge mener at utvalget har argumentert godt for hvorfor E-tjenesten i fremtiden vil måtte ha en eller annen form for tilgang til grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon for å effektivt kunne beskytte mot cyberspionasje og -sabotasje mot Norge og vitale norske interesser. Med cyberspionasje og -sabotasje mener vi i denne sammenheng angrep og infiltrasjon som skjer via elektroniske kommunikasjonssystemer, rettet mot samfunnskritisk IKT-infrastruktur – det vil si der hvor både den skadegjørende handlingen og dens mål skjer/befinner seg i IKT-infrastrukturen.

Derimot anser vi at utvalgets tilrådning om oppretting og bruk av DGF for også andre utenlandsetterretningsformål, herunder terrorbekjempelse, som til dels betydelig svakere begrunnet, både fra et nytte- og mer generelt forholdsmessighetsperspektiv. Det er i den sammenheng også viktig å understreke at bekjempelse av terror i Norge hovedsakelig er en politioppgave, der bruk av kommunikasjonskontroll og andre tilsvarende tvangsmidler overfor borgernes kommunikasjon er regulert i straffeprosessloven og (for PSTs forebyggende virksomhet) i politiloven.

I realiteten innebærer utvalgets forslag på dette punkt langt på vei at man vil omgå de begrensningene som gjelder for PSTs forebyggende virksomhet, ved å gi E-tjenesten adgang til å foreta en lagring av den norske befolkningens kommunikasjon, som det verken rettslig eller politisk er aktuelt å gi til PST – og som etter vår vurdering dessuten vil være klart i strid med etterretningsloven § 4, som inneholder forbud mot at E-tjenesten på norsk territorium overvåker eller på annen fordekt måte innhenter informasjon om norske fysiske eller juridiske personer.

Det ligger i dette at ICJ-Norge, basert på den foreliggende dokumentasjonen fra utvalget, vil fraråde tilgang til kabelbåren kommunikasjon inn og ut av Norge for andre formål enn å beskytte norsk IKT-infrastruktur og -systemer mot spionasje og sabotasje fra fremmede aktører.

ICJ-Norge vil i den forbindelse særlig vise til EU-domstolens dom i Tele2 Sverige mot Post- og Telestyrelsen[1]. Som vi kommer nærmere inn på i punkt 3 nedenfor, anser ICJ-Norge at kommunikasjonsvernsdirektivet slik dette er fortolket i dommen setter strenge rammer for myndighetenes tilgang til data om borgernes kommunikasjon og deres lagring av slike data, også hvor formålet er nasjonal sikkerhet[2]. Utvalget har selv drøftet forholdet til den tidligere avgjørelsen fra EU-domstolen i saken Digital Rights Ireland (rapporten side 45-46 og 64), men som det fremgår der var Tele2 Sverige-saken fortsatt under behandling da utvalget avga sin rapport. Det er ICJ-Norges oppfatning at det endelige resultatet i Tele2-saken, vesentlig endrer de forutsetninger utvalget har bygget på hva gjelder de rettslige rammene for tiltaket, slik disse fremkommer på side 46 i rapporten.

  1. Nærmere om den rettslige vurdering med hensyn til selve lagringen

Utvalget synes å overse og/eller undervurdere at både etter EMK og etter EU-lovgivningen, anses selve lagringen av borgernes kommunikasjon/kommunikasjonsdata som et inngrep i person-/kommunikasjonsvernet – som må begrunnes og vurderes uavhengig av spørsmålet om innsyn i de lagrede opplysningene.

I saken Digital Rights Ireland[3], som gjaldt gyldigheten av EUs datalagringsdirektiv opp mot EU-Charteret og kommunikasjonsvernsdirektivet, uttalte domstolen i avsnittene 38 og 39 at den typen lagring av metadata som direktivet la opp til utgjorde en ”particularly serious interference” med personvernet. Det ble vektlagt at direktivet ikke omfattet lagring av selve innholdet i kommunikasjonen, som ville ha grepet inn i kjernen (”the essence”) av person-/kommunikasjonsvernet.

Disse vurderingene er fulgt opp og utdypet i den nylig avsagte dommen i saken Tele2 Sverige, som omhandlet rent nasjonale regler for datalagring. På dette punktet, er det særlig EU-domstolens uttalelser i dommens avsnitt 100-107 som er av betydning:

100      The interference entailed by such legislation in the fundamental rights enshrined in Articles 7 and 8 of the Charter is very far-reaching and must be considered to be particularly serious. The fact that the data is retained without the subscriber or registered user being informed is likely to cause the persons concerned to feel that their private lives are the subject of constant surveillance (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 37).

101      Even if such legislation does not permit retention of the content of a communication and is not, therefore, such as to affect adversely the essence of those rights (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 39), the retention of traffic and location data could nonetheless have an effect on the use of means of electronic communication and, consequently, on the exercise by the users thereof of their freedom of expression, guaranteed in Article 11 of the Charter (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 28).

102      Given the seriousness of the interference in the fundamental rights concerned represented by national legislation which, for the purpose of fighting crime, provides for the retention of traffic and location data, only the objective of fighting serious crime is capable of justifying such a measure (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 60).

103      Further, while the effectiveness of the fight against serious crime, in particular organised crime and terrorism, may depend to a great extent on the use of modern investigation techniques, such an objective of general interest, however fundamental it may be, cannot in itself justify that national legislation providing for the general and indiscriminate retention of all traffic and location data should be considered to be necessary for the purposes of that fight (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 51).

104      In that regard, it must be observed, first, that the effect of such legislation, in the light of its characteristic features as described in paragraph 97 of the present judgment, is that the retention of traffic and location data is the rule, whereas the system put in place by Directive 2002/58 requires the retention of data to be the exception.

105      Second, national legislation such as that at issue in the main proceedings, which covers, in a generalised manner, all subscribers and registered users and all means of electronic communication as well as all traffic data, provides for no differentiation, limitation or exception according to the objective pursued. It is comprehensive in that it affects all persons using electronic communication services, even though those persons are not, even indirectly, in a situation that is liable to give rise to criminal proceedings. It therefore applies even to persons for whom there is no evidence capable of suggesting that their conduct might have a link, even an indirect or remote one, with serious criminal offences. Further, it does not provide for any exception, and consequently it applies even to persons whose communications are subject, according to rules of national law, to the obligation of professional secrecy (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraphs 57 and 58).

106      Such legislation does not require there to be any relationship between the data which must be retained and a threat to public security. In particular, it is not restricted to retention in relation to (i) data pertaining to a particular time period and/or geographical area and/or a group of persons likely to be involved, in one way or another, in a serious crime, or (ii) persons who could, for other reasons, contribute, through their data being retained, to fighting crime (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 59).

107      National legislation such as that at issue in the main proceedings therefore exceeds the limits of what is strictly necessary and cannot be considered to be justified, within a democratic society, as required by Article 15(1) of Directive 2002/58, read in the light of Articles 7, 8 and 11 and Article 52(1) of the Charter.

Basert på hva som sies blant annet i den ovenfor siterte del av EU-domstolens avgjørelse, er det ICJ-Norges syn at den lagringen av både innholdsdata og metadata som forutsettes i forslaget om DGF, vil være i strid med de grunnleggende krav til person-/kommunikasjonsvern som følger av EU-/EØS-retten (og EMK, som her må forutsettes å harmonere med EU-retten).

Etter utvalgets forslag vil DGF, både i korttidslageret og innholdslageret, omfatte lagring av innholdet i elektronisk kommunikasjon. For førstnevnte vil dette gjelde korte intervaller som omfatter i prinsippet alles kommunikasjon, helt uavhengig av om E-tjenesten kan artikulere noen mistanke eller individualisert behov. Det er derfor ICJ-Norges syn at utvalgets forslag vil utgjøre nettopp et inngrep i kjernen av person-/kommunikasjonsvernet, som uansett ikke vil være tillatt etter kommunikasjonsvernsdirektivet artikkel 15 (avsnitt 105 i Tele2-dommen). Kommunikasjonsvernsdirektivet er som kjent EØS-relevant, og implementert i norsk lovgivning gjennom lov om elektronisk kommunikasjon.

I Tele2-dommen slår EU-domstolen fast at tiltak av denne type, selv om de ”bare” omfatter metadata, uansett må være “strengt nødvendige” for å ivareta de spesifiserte formål som de skal fremme – her nasjonal sikkerhet. Om tiltaket faktisk er strengt nødvendig, vil være underlagt en streng og konkret prøving fra domstolene. Den lagringen som forslaget til DGF forutsetter, da særlig i det såkalte metadatalageret, vil etter ICJ-Norges syn rammes av de samme betraktninger som EU-domstolen anførte i de ovenfor siterte avsnittene.

Tilsvarende ble også påpekt av Hans Petter Graver og Henning Harborg i deres utredning om norsk gjennomføring av datalagring[4], der de uttalte at “domstolene [vil] stille strenge krav til dokumentasjonen av nødvendigheten av å lagre kommunikasjonsdata (…)”. Dette er nå bekreftet og konkretisert ved EU-domstolens dom i Tele2-saken.  Gravers og Harborgs uttalelse om at “[i] det materialet som er lagt frem hittil finnes ikke en slik dokumentasjon ut over generelle påstander og anekdoter”, vil for øvrig være treffende også for Lysne II-utvalgets vurderinger med hensyn til terrorbekjempelse som formål og begrunnelse for det foreslåtte DGF (jf. også punkt 6 nedenfor).

  1. Lovfesting – domstolskontroll

Videre oppstiller EU-domstolen (som også EMD gjør i sin praksis) krav til presis lovgivning, både for omfanget av (“scope”) og bruken av et inngripende tiltak (sml. avsnitt 117-119 i Tele2-dommen). Slik ICJ-Norge ser det, vil ikke en formålsbegrensning til det vage og ikke uttømmende begrepet “utenlandsetterretningsformål” tilfredstille et slik krav. Vi viser for øvrig til hva EOS-utvalget skriver i de to siste avsnitt i sin høringsuttalelse av 20. desember 2016, jf EOS-utvalgets særskilte melding av 17. Juni 2016 til Stortinget, om rettsgrunnlaget for Etterretningstjenestens overvåkningsvirksomhet.

Enkelte vil kanskje hevde at vurderingen av om kabeltilgangsbasert innhenting for et konkret utenlandsetterretningsformål er berettiget, vil måtte foretas av den forslåtte DGF-domstolen for det konkrete tilfellet, og at det derfor ikke er nødvendig å innskrenke DGFs formål ytterligere gjennom lovgiving.

Til dette vil ICJ-Norge for det første si at de menneskerettslige og konstitusjonelle krav til forutberegnelighet og tilgjengelighet tilsier at slike vurderinger så langt som mulig bør foretas av lovgiver og komme til uttrykk i den aktuelle lovbestemmelsen.

For det andre er det en kjensgjerning at kvaliteten på avgjørelsene fra en domstol vil bero på hvilke kriterier den skal anvende, og hvor spesifikke disse er. Forholdsmessighetsbetraktninger kan nok tjene som viktige “sikkerhetsventiler” for rettssikkerheten, men vi vil advare mot å skyve vanskelige vurderinger foran seg ved å overlate til domstolen å foreta brede skjønnsmessige vurderinger basert på mer eller mindre vage formålsangivelser (jf. blant annet Tele2-dommen avsnitt 117-119).

Domstolsprøvingens kvalitet vil også bero på om det har vært kontradiksjon i saken. ICJ-Norge kan ikke se at utvalget har vurdert dette, men anser det som en forutsetning at en offentlig oppnevnt, uavhengig advokat vil måtte forsvare de berørtes interesser i hver sak for DGF-domstolen.

  1. Nødrett og avvergingsplikt

Utvalget ser for seg en lovgivning som avskjærer bruk av informasjon innhentet fra DGF til straffeforfølgning. Slik ICJ-Norge ser det, må dette være en absolutt forutsetning for at et tiltak som DGF overhodet kan innføres, siden dette ellers i realiteten kunne snudd bevisbyrden – slik at vi alle, basert på beskyldninger fremmet på bakgrunn av fragmenter av kommunikasjon, i realiteten vil måtte bevise vår uskyld.

ICJ-Norge er likevel skeptisk til at noe slikt vil la seg gjøre innenfor rammen av norsk lovgivning for øvrig. For det første brukes nødrett som “hjemmelsgrunnlag” for tvangsmiddelbruk allerede[5], og flere av de situasjoner som utvalget nevner, hvor bruk av informasjon fra DGF må utelukkes, ligger nært opp til hva som tradisjonelt ville blitt ansett som nødrettssituasjoner.

Videre vil enhver norsk borger ha plikt, uten hinder av eventuell taushetsplikt, til å avverge en rekke straffbare handlinger, jf. straffeloven § 196. Slik avverging vil normalt involvere varsling til politiet i de fleste tilfeller. Vi stiller derfor spørsmål ved om E-tjenestens personale skal unntas fra denne plikten, eller på hvilken annen måte et slikt forbud er tenkt å gjøres effektivt.

  1. Terrorbekjempelse og DGF – empiri og nødvendighet

Ved siden av cybertrusler er det E-tjenestens arbeid med kontraterror som vies mest plass i utvalgets rapport. Empirien som utvalget presenterer på dette området synes langt svakere enn for førstnevnte formål. Basert på rapporten og andre åpne kilder alene synes det godtgjort klart at den foreslåtte form for masselagring og kabelaksess hverken vil være særlig effektivt eller forholdsmessig for dette formålet.

For eksempel synes scenariobeskrivelsen for bruk av DGF (rapporten side 77 flg.) å hvile på en rekke usikre forutsetninger:

  1. Det finner sted kommunikasjon mellom angrepslag og støttestruktur som lar seg fange opp av DGF
  2. E-tjenesten har forutgående kjennskap til relevante selektorer for gruppens ledelse
  3. E-tjenesten har samlet inn relevant informasjon med andre sensorer
  4. Det er mulig å korrelere kommunikasjon ut av konfliktområdet med kommunikasjon i Norge
  5. At innsamlingen rettet mot personer i Norge går klar av forbudet i lov om etterretningstjenesten § 4

Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at alle disse forutsetningene vil kunne være til stede i enkeltsaker, men ICJ-Norge har vanskelig for å anse kabelaksess og lagring av metadata for nær sagt hele befolkningens kommunikasjon som et “strengt nødvendig” tiltak for terrorbekjempelse under slike forutsetninger. Dette må, som for kommunikasjon som gjøres av norske borgere for øvrig, løses gjennom PSTs mandat og hjemler i gjeldende lovgivning.

***

Oppsummert er det ICJ-Norges syn at det foreslåtte DGF ikke lovlig kan gjennomføres innenfor de rettslige rammer for person- og kommunikasjonsvern som gelder i Norge etter Grunnloven, EMK og EØS-/EU-retten. En modifisert form for DGF kan eventuelt kun forsvares for å forebygge cyberspionasje og -sabotasje (som nærmere definert ovenfor under punkt 1). Hvordan et slik system eventuelt skal innrettes må i så fall undergis ytterligere utredning, der det er essensielt at man trekker inn både juridisk og teknologisk kompetanse.

For ICJ-Norge

Jon Wessel-Aas                                                                                  Erlend Balsvik

styrets leder                                                                                        fagutvalgsleder

 

 

[1] Joined cases C-203/15 and C-698-15

[2] Se særlig dommens avsnitt 73

[3] C-293-12

[4] Henning Harborg og Hans Petter Graver, Datalagring og menneskerettighetene – utredning til Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet, 1. Oktober 2015

[5] Se for eksempel Årsrapporten fra Kontrollutvalget for Kommunikasjonskontroll for 2015 på side 4

Share
 

I juni i år sendte Regjeringen ut på høring et notat med forslag til ny lov om domstolene.

ICJ-Norge ved fagutvalget for advokaters og dommeres uavhengighet, har levert høringsuttalelse, der det blant annet legges særlig vekt på endringer i utnevnelsesprosessene, som sikrer dommeres uavhengighet.

Share
 
I Moskva, foran Kreml. Fra venstre Vidar Strømme fra ICJ Norge, Temur Shakirov fra ICJ Geneve, lagdommer Inger Wiig fra Borgarting lagmannsrett, lagdommer Jolien Schukking fra Haag, lagdommer Francesca Fiecconi fra Milano samt hennes assistent Laura Barison

I Moskva, foran Kreml. Fra venstre Vidar Strømme fra ICJ Norge, Temur Shakirov fra ICJ Geneve, lagdommer Inger Wiig fra Borgarting lagmannsrett, lagdommer Jolien Schukking fra Haag, lagdommer Francesca Fiecconi fra Milano samt hennes assistent Laura Barison

ICJs utvalg som arbeider med dommeres og advokaters uavhengighet har de siste tre årene konsentrert mye av arbeidet om Russland. Arbeidet har vært finansiert av Utenriksdepartementet, og ICJs sekretariat i Geneve har samarbeidet med det norske utvalget.

Utvalget har analysert domstolenes arbeidsmåte og grad uavhengighet, og måten advokatene er organisert på. Dette har medført omfattende rapporter med anbefalinger, både på engelsk og russisk. Rapportene har fått stor utbredelse, både i Russland og i vårt eget lands domstoler, departementer og ambassader.

Analysen av domstolene har særlig omfattet måten dommere rekrutteres på, disiplinærordninger, og andre organisatoriske trekk som har innflytelse på dommernes uavhengighet. En av rapportene kan leses her. Arbeidet har også fått virkninger. I tillegg til at arbeidet sirkulerer og debatteres er minst en endring i lovgivningen om disiplinærstraff gjennomført i Dumaen, med direkte henvisning til ICJs arbeid.

Også en pågående reform av advokatstanden skjer med hyppige henvisninger til ICJs arbeid. I Russland er det to former for advokater, en tradisjonell og mindre forening for tradisjonelle strafferettsadvokater (“Advokatura”), og en større gruppe advokater som ikke er organisert i det hele tatt. Reformarbeidet omfatter særlig en forening av disse to gruppene. Se ICJs rapport om temaet her.

ICJ besøkte de russiske samarbeidspartnerne på en avsluttende “mission” fra 25 til 28 september 2016. Blant annet den føderale advokatforening understrekte betydningen av arbeidet; det eneste objektive arbeidet fra utenlandske aktører, som de uttrykte det. ICJ hadde også en rundebordskonferanse med en sentral støttespiller, Institute for Law and Public Policy, hvor også representanter for domstolene, advokater og offentlige myndigheter var invitert. I tillegg besøkte delegasjonen både den norske og nederlandske ambassaden i Moskva, som har vist stor interesse for arbeidet. I tillegg til Vidar Strømme fra ICJ Norge deltok også Temur Shakirov fra ICJ Geneve, lagdommer Inger Wiig, samt Jolien Schukking fra Nederland og Francesca Fiecconi og Laura Barison fra Milano.

Share
 

Dommernes kamp for rettsstatenICJ-Studentnettverk ønsker deg velkommen til et sjeldent møte med fire høyprofilerte dommere, som kjemper for rettssikkerhet og rettsstatlige prinsipper i sitt hjemland Guatemala.

Vi legger opp til diskusjon om dommernes rolle og erfaringer i å skape uavhengige domstoler etter mer enn 35 år med borgerkrig.

De fire dommerne Claudia Gonzales, Miquel Angel Galvez, Yassmin Barrios og Haraldo Vasquez kommer for å fortelle om sitt arbeid.

Vi vil blant høre Yassmin Barrios, som i 2013 dømte tidligere statsleder Jose Efrain Rios Montt skyldig for folkemord mot over 1700 personer fra urbefolkningen Ixil Maya. Dommen ble senere opphevet på prossesuelt grunnlag. Yassmin Barrios har i år også avsagt en historisk dom der to tidligere militære tjenestemenn ble dømt for seksualisert vold og slaveri under borgerkrigen på 1980-tallet.

Vi vil også høre Miquel Angel Galvez, dommeren som i juli i år ga ordren om å vurdere tiltaler mot tidligere president Perez Molina for bestikkelser og hvitevasking av penger. Dette er den andre korrupsjonssaken mot den tidligere presidenten, som fra før av er dømt for å motta bestikkelser mot å la bedrifter unngå å betale tollavgift.

Tid: 28. september 2016, kl 12:30 – 14:00

Sted: Frokostkjelleren Studentpub, Juridisk fakultet, Karl Johans gate 47 (i Universitetshagen).

 

Share