I Norge har større private virksomheter plikt til å forebygge brudd på grunnleggende menneskerettigheter i sine verdikjeder. Har offentlige virksomheter den samme plikten? Og om brudd avdekkes, er erstatningsansvaret likt?
ICJ ønsker velkommen til sitt årlige seminar om virksomheters menneske-rettighetsansvar. Denne gang ser vi nærmere på om offentlige og private virksomheter holdes til samme standard – og erstatningsansvar – for å sikre menneskerettigheter i sine verdikjeder.
Når større virksomheter kjøper varer og tjenester plikter de å utføre aktsomhets-vurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dette følger av åpenhetslovens § 4.
De fleste offentlige virksomheter faller utenfor åpenhetslovens virkeområde. Anskaffelseslovens § 5 pålegger offentlige innkjøpere (bare?) å «ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter.»
Er dette samme standard som for næringslivet? Er konsekvensene av uaktsomhet de samme? Og hvordan setter vi flere virksomheter i stand til å forebygge brudd på grunnleggende menneskerettigheter i sine verdikjeder?
For å sette disse spørsmålene på spissen inviterer vi til en fiktiv (men ikke urealistisk) rettssak ledet av to erfarne advokater. Prosedyren etterfølges av en samtale mellom advokatene og representanter fra Etisk Handel og Universitetet i Oslos innkjøpsavdeling. ICJ-Norge er ordstyrer.
Arrangementet etterfølges av mingling med lett servering.
Trykk her for fysisk eller digital påmelding
PROGRAM
14:30 Registrering
15:00 Velkommen
15:05 Fiktiv rettssak om offentlige innkjøperes aktsomhetsplikt
Prosedyre om hvor aktsomme offentlige innkjøpere skal være – og hva det kan det koste dem å ikke være det.
16:00 Hvordan forebygge menneskerettighetsbrudd i verdikjedene?
Panelsamtale om innkjøpernes egentlige aktsomhetsutfordringer, og hva de sammen kan gjøre for å ivareta menneskerettigheter.
16:45 Spørsmål fra publikum
17:00 Mat og mingling
18:30 Ferdig
SAKEN
Sommeren 2025 bestemmer Lillevik kommune å bygge en ny skole, etter at den eksisterende skolen har stått og forfalt og medfører dårlig inneklima for kommunens barneskoleelever. Skolen ligger i et område med trehusbebyggelse, og det er en klar forutsetning at den nye skolen må bygges i tre for å passe inn arkitektonisk.
Tre er et materiale som står på DFØs høyrisikoliste. Listen gir en oversikt over varer og tjenester der det er en høy risiko for brudd på menneskerettighetene. For å sikre seg mot slike problemer har teamet inntatt følgende kvalifikasjonskrav i anskaffelsesutlysningen:
«Tilbyder skal ha rutiner som godtgjør at produkter og råvarer som inngår i leveransen kommer fra produsenter som ivaretar menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Virksomheten må som minimum kunne vise til at den utfører aktsomhetsvurderinger i tråd med den til enhver tid gjeldende europeisk og nasjonal lovgivning, OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper eller tilsvarende standard.»
Anskaffelsens estimerte verdi er kr. 210 000 000,- og følger forskriftens del III.
Konkurransen
Kommunen mottar to tilbud. Det første tilbudet (Tilbud A) er på NOK 200 000 000,- og kommer fra norske Skolebygg AS. Selskapet er underlagt åpenhetsloven, og har en policy som gjenspeiler teksten i denne.
Det andre tilbudet (Tilbud B) er på NOK 140 000 000 og kommer fra tjekkiske Skolní Budova Ltd. På selskapets nettsider står det at de har råvareleverandører hovedsakelig fra Tsjekkia, Øst-Europa og Baltikum.
Begge bekrefter at de oppfyller samtlige kvalifikasjonskrav i tilbudet, ved å krysse av for dette i ESPD-skjema.
Siden høyriskolisten til DFØ peker på bla. Tsjekkia og Baltikum som områder med risiko for menneskerettighetsbrudd, ber kommunen om ekstra dokumentasjon i tillegg til ESPD-skjema for å sikre seg at tilbud B benytter leverandører som følger menneskerettighetene.
Det tsjekkiske selskapet svarer at de utfører aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og ikke har noen holdepunkter for at deres leverandører bryter menneskerettighetene. Selskapet viser til spørreskjema innhentet fra leverandører ifm. kontraktsinngåelse der under-leverandørene bekrefter at de etterlever menneskerettighetene. Det samme står også i kontrakten mellom det tsjekkiske selskapet og underleverandørene. Denne kontrakten viser direkte til OECDs retningslinjer.
Videre viser selskapet til at de har priset seg lavt for å komme seg inn på det norske markedet.
Kommunen slår seg til ro med dette svaret fra det tsjekkiske selskapet.
Etter en samlet helhetsvurdering bestemmer kommunen seg for å tildele kontrakt til leverandør B, primært fordi dette tilbudet er vesentlig billigere enn tilbud A.
Menneskerettighetsbruddene
Noen måneder etter tildelingsbeslutningen skjer, skriver norske medier om en underleverandør av B som regelmessig har kjøpt billig tømmer fra et Indonesisk selskap beskylt for å drive avskoging i Papua.
Det blir intervjuet anonyme kilder som beskriver grove menneskerettighetsbrudd ovenfor den lokale urbefolkningen over lang tid. I forbindelse med saken intervjues også Regnskogfondet på norsk TV, og de sier at dette er kjente problemer for den Indonesiske virksomheten.
Den aktuelle underleverandøren gir ingen kommentar, men en avis dokumenterer at flere parti tømmer ble kjøpt for å brukes i Lillevik kommune.
Søksmålet
Norske Skolebygg stevner kommunen for tingretten med påstand om at det tsjekkiske selskapet skulle vært avvist og krever erstatning for tapt fortjeneste (positiv kontraktsinteresse). Norske Skolebygg viser til anskaffelsesforskriftens § 24-8(1)(c), anskaffelseslovens §§ 5 og 10, anskaffelsesdirektivets artikkel 18(2) og avskogingsforordningens artikkel 3.
Kommunen mener på sin side at det ikke forelå plikt til å avvise det tsjekkiske selskapet, og at kommunene uansett ikke kan holdes ansvarlig for positiv kontraktsinteresse.
Hvis et tilstrekkelig kvalifisert brudd på anskaffelsesregelverket foreligger er partene enige om en erstatningsutmåling på 30 millioner kroner.
Spørsmål til prosedyren:
- Har kommunen brutt anskaffelsesregelverket?
- Hvis ja, er kommunen erstatningsansvarlig?