ICJ-Norges høringsuttalelse om “digitalt grenseforsvar”


Etter at saken har vært behandlet av ICJ-Norges fagutvalg for personvern, kommunikasjonsfrihet og ytringsfrihet, har ICJ-Norge i dag avgitt nedenstående høringsuttalelse til Forsvarsdepartementets høring om om Lysne II-utvalgets rapport om såkalt “digitalt grenseforsvar”:

 

Forsvarsdepartementet

postmottak@fd.dep.no

5. januar 2017

Høringsuttalelse – høring om rapport avgitt av Lysne II-utvalget om digitalt grenseforsvar

  1. Innledning

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til Forsvarsdepartementets høring om Lysne II-utvalgets rapport om digitalt grenseforsvar (DGF), idet vi ønsker å inngi denne høringsuttalelsen.

ICJ-Norge anser at Lysne II-utvalget har avgitt en i hovedsak grundig rapport, men mener likevel at dets forslag om DGF inneholder flere rettslig sett grunnleggende problematiske sider, som gjør at det ikke kan gjennomføres i den foreslåtte form innenfor rammene av gjeldede krav til person- og kommunikasjonsvern.

En grunnleggende premiss i den sammenheng, som også utvalget erkjenner, er at DGF vil innebære filtrering og lagring av vesentlige deler av hele den norske befolkningens elektroniske kommunikasjon, herunder kommunikasjon som foregår mellom norske borgere i Norge. Det er – særlig med hensyn til kommunikasjon via Internett, men også med hensyn til telekommunikasjon – langt på vei tilfeldig om innenlandsk kommunikasjon passerer Norges geografiske grenser. Store deler av befolkningens bruk av Internett (herunder vanlig ”surfing”, bruk av kommunikasjonstjenester som Skype, sosiale medier og lagring i skytjenester) innebærer kommunikasjon med servere som ligger utenfor Norge. Eventuelle forestillinger om at DGF bare omfatter ”utenlandsk” kommunikasjon er derfor feilslåtte. DGF vil nødvendigvis hovedsakelig omfatte norske borgeres daglige bruk av digitale kommunikasjonstjenester.

På den bakgrunn representerer forslaget en utglidning i synet på, og en vesentlig undergraving av, kommunikasjonsvernet til den norske befolkningen. Som det vil fremgå i det videre, er det ICJ-Norges oppfatning at det foreliggende forslaget ikke kan gjennomføres i den form som foreslått av utvalget uten å bryte med de grunnleggende krav til person-/kommunikasjonsvern som gjelder i Norge og Europa for øvrig.

  1. Noen hovedbetraktninger

Under dette punktet vil vi gjengi noen hovedbetraktninger, hvorav enkelte vil utdypes i egne punkter senere i vår uttalelse.

ICJ-Norge mener at rapporten er uklar på et avgjørende punkt, nemlig hvilke formål DGF skal tjene.

Utvalget definerer allerede på side 10 i sin rapport “Digitalt grenseforsvar” på en bestemt måte, som tilsynelatende også innbefatter formålet med ordningen som diskuteres:

E-tjenestens målrettede innhenting og analyse av utenlandsetterretningsrelevant informasjon, basert på aksess til elektronisk kommunikasjon som går inn og ut av Norge, i den hensikt å kartlegge og motvirke mulige ytre trusler mot rikets sikkerhet og selvstendighet og andre viktige nasjonale interesser

Det vises ellers i rapporten til etterretningstjenesteloven § 3, som definerer Etterretningstjenestens (E-tjenesten) oppgaver. Vi kan ikke se at utvalgets mandat, eller utvalgets øvrige vurderinger, støtter opp om at et tiltak som DGF nødvendigvis må ha samme vide formål som E-tjenesten har for øvrig.

Tvert imot må hvert enkelt formål vurderes for seg, opp mot både menneskerettslige skranker og mot hva som vi som samfunn aksepterer som akseptable inngrep i person-/kommunikasjonvern. Her er det grunn til å minne om vurderingsmomentene fra Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og tilhørende praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), hvor ethvert inngrep må være nødvendig i et demokratisk samfunn – av EMD nærmere presisert til et krav om tvingende samfunnsmessig behov (“pressing social need”). Hva gjelder inngrep i kommunikasjonsvernet, har EU-domstolen i flere avgjørelser klargjort terskelen for et slikt tiltak; det må ikke gripe inn i “kjernen i individets rettigheter”, og for øvrig må det være “strengt nødvendig”, jf. nærmere om dette nedenfor.

I denne sammenheng kan det bemerkes at én metode for innhenting av opplysninger, for eksempel menneskebasert innhenting eller bruk av åpne kilder, godt kan være forholdsmessig for å ivareta visse av E-tjenestens oppgaver, mens det neppe vil være forholdsmessig å aksessere og lagre store datamengder om utenforstående, sivile tredjepersoner for å ivareta samtlige av de formål som E-tjenesten er satt til å fremme.

ICJ-Norge mener at utvalget har argumentert godt for hvorfor E-tjenesten i fremtiden vil måtte ha en eller annen form for tilgang til grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon for å effektivt kunne beskytte mot cyberspionasje og -sabotasje mot Norge og vitale norske interesser. Med cyberspionasje og -sabotasje mener vi i denne sammenheng angrep og infiltrasjon som skjer via elektroniske kommunikasjonssystemer, rettet mot samfunnskritisk IKT-infrastruktur – det vil si der hvor både den skadegjørende handlingen og dens mål skjer/befinner seg i IKT-infrastrukturen.

Derimot anser vi at utvalgets tilrådning om oppretting og bruk av DGF for også andre utenlandsetterretningsformål, herunder terrorbekjempelse, som til dels betydelig svakere begrunnet, både fra et nytte- og mer generelt forholdsmessighetsperspektiv. Det er i den sammenheng også viktig å understreke at bekjempelse av terror i Norge hovedsakelig er en politioppgave, der bruk av kommunikasjonskontroll og andre tilsvarende tvangsmidler overfor borgernes kommunikasjon er regulert i straffeprosessloven og (for PSTs forebyggende virksomhet) i politiloven.

I realiteten innebærer utvalgets forslag på dette punkt langt på vei at man vil omgå de begrensningene som gjelder for PSTs forebyggende virksomhet, ved å gi E-tjenesten adgang til å foreta en lagring av den norske befolkningens kommunikasjon, som det verken rettslig eller politisk er aktuelt å gi til PST – og som etter vår vurdering dessuten vil være klart i strid med etterretningsloven § 4, som inneholder forbud mot at E-tjenesten på norsk territorium overvåker eller på annen fordekt måte innhenter informasjon om norske fysiske eller juridiske personer
.

Det ligger i dette at ICJ-Norge, basert på den foreliggende dokumentasjonen fra utvalget, vil fraråde tilgang til kabelbåren kommunikasjon inn og ut av Norge for andre formål enn å beskytte norsk IKT-infrastruktur og -systemer mot spionasje og sabotasje fra fremmede aktører.

ICJ-Norge vil i den forbindelse særlig vise til EU-domstolens dom i Tele2 Sverige mot Post- og Telestyrelsen[1]. Som vi kommer nærmere inn på i punkt 3 nedenfor, anser ICJ-Norge at kommunikasjonsvernsdirektivet slik dette er fortolket i dommen setter strenge rammer for myndighetenes tilgang til data om borgernes kommunikasjon og deres lagring av slike data, også hvor formålet er nasjonal sikkerhet[2]. Utvalget har selv drøftet forholdet til den tidligere avgjørelsen fra EU-domstolen i saken Digital Rights Ireland (rapporten side 45-46 og 64), men som det fremgår der var Tele2 Sverige-saken fortsatt under behandling da utvalget avga sin rapport. Det er ICJ-Norges oppfatning at det endelige resultatet i Tele2-saken, vesentlig endrer de forutsetninger utvalget har bygget på hva gjelder de rettslige rammene for tiltaket, slik disse fremkommer på side 46 i rapporten.

  1. Nærmere om den rettslige vurdering med hensyn til selve lagringen

Utvalget synes å overse og/eller undervurdere at både etter EMK og etter EU-lovgivningen, anses selve lagringen av borgernes kommunikasjon/kommunikasjonsdata som et inngrep i person-/kommunikasjonsvernet – som må begrunnes og vurderes uavhengig av spørsmålet om innsyn i de lagrede opplysningene.

I saken Digital Rights Ireland[3], som gjaldt gyldigheten av EUs datalagringsdirektiv opp mot EU-Charteret og kommunikasjonsvernsdirektivet, uttalte domstolen i avsnittene 38 og 39 at den typen lagring av metadata som direktivet la opp til utgjorde en ”particularly serious interference” med personvernet. Det ble vektlagt at direktivet ikke omfattet lagring av selve innholdet i kommunikasjonen, som ville ha grepet inn i kjernen (”the essence”) av person-/kommunikasjonsvernet.

Disse vurderingene er fulgt opp og utdypet i den nylig avsagte dommen i saken Tele2 Sverige, som omhandlet rent nasjonale regler for datalagring. På dette punktet, er det særlig EU-domstolens uttalelser i dommens avsnitt 100-107 som er av betydning:

100      The interference entailed by such legislation in the fundamental rights enshrined in Articles 7 and 8 of the Charter is very far-reaching and must be considered to be particularly serious. The fact that the data is retained without the subscriber or registered user being informed is likely to cause the persons concerned to feel that their private lives are the subject of constant surveillance (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 37).

101      Even if such legislation does not permit retention of the content of a communication and is not, therefore, such as to affect adversely the essence of those rights (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 39), the retention of traffic and location data could nonetheless have an effect on the use of means of electronic communication and, consequently, on the exercise by the users thereof of their freedom of expression, guaranteed in Article 11 of the Charter (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 28).

102      Given the seriousness of the interference in the fundamental rights concerned represented by national legislation which, for the purpose of fighting crime, provides for the retention of traffic and location data, only the objective of fighting serious crime is capable of justifying such a measure (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 60).

103      Further, while the effectiveness of the fight against serious crime, in particular organised crime and terrorism, may depend to a great extent on the use of modern investigation techniques, such an objective of general interest, however fundamental it may be, cannot in itself justify that national legislation providing for the general and indiscriminate retention of all traffic and location data should be considered to be necessary for the purposes of that fight (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 51).

104      In that regard, it must be observed, first, that the effect of such legislation, in the light of its characteristic features as described in paragraph 97 of the present judgment, is that the retention of traffic and location data is the rule, whereas the system put in place by Directive 2002/58 requires the retention of data to be the exception.

105      Second, national legislation such as that at issue in the main proceedings, which covers, in a generalised manner, all subscribers and registered users and all means of electronic communication as well as all traffic data, provides for no differentiation, limitation or exception according to the objective pursued. It is comprehensive in that it affects all persons using electronic communication services, even though those persons are not, even indirectly, in a situation that is liable to give rise to criminal proceedings. It therefore applies even to persons for whom there is no evidence capable of suggesting that their conduct might have a link, even an indirect or remote one, with serious criminal offences. Further, it does not provide for any exception, and consequently it applies even to persons whose communications are subject, according to rules of national law, to the obligation of professional secrecy (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraphs 57 and 58).

106      Such legislation does not require there to be any relationship between the data which must be retained and a threat to public security. In particular, it is not restricted to retention in relation to (i) data pertaining to a particular time period and/or geographical area and/or a group of persons likely to be involved, in one way or another, in a serious crime, or (ii) persons who could, for other reasons, contribute, through their data being retained, to fighting crime (see, by analogy, in relation to Directive 2006/24, the Digital Rights judgment, paragraph 59).

107      National legislation such as that at issue in the main proceedings therefore exceeds the limits of what is strictly necessary and cannot be considered to be justified, within a democratic society, as required by Article 15(1) of Directive 2002/58, read in the light of Articles 7, 8 and 11 and Article 52(1) of the Charter.

Basert på hva som sies blant annet i den ovenfor siterte del av EU-domstolens avgjørelse, er det ICJ-Norges syn at den lagringen av både innholdsdata og metadata som forutsettes i forslaget om DGF, vil være i strid med de grunnleggende krav til person-/kommunikasjonsvern som følger av EU-/EØS-retten (og EMK, som her må forutsettes å harmonere med EU-retten).

Etter utvalgets forslag vil DGF, både i korttidslageret og innholdslageret, omfatte lagring av innholdet i elektronisk kommunikasjon. For førstnevnte vil dette gjelde korte intervaller som omfatter i prinsippet alles kommunikasjon, helt uavhengig av om E-tjenesten kan artikulere noen mistanke eller individualisert behov

• Smoking viagra these medical or surgical therapies which may be perceived.

. Det er derfor ICJ-Norges syn at utvalgets forslag vil utgjøre nettopp et inngrep i kjernen av person-/kommunikasjonsvernet, som uansett ikke vil være tillatt etter kommunikasjonsvernsdirektivet artikkel 15 (avsnitt 105 i Tele2-dommen). Kommunikasjonsvernsdirektivet er som kjent EØS-relevant, og implementert i norsk lovgivning gjennom lov om elektronisk kommunikasjon.

I Tele2-dommen slår EU-domstolen fast at tiltak av denne type, selv om de ”bare” omfatter metadata, uansett må være “strengt nødvendige” for å ivareta de spesifiserte formål som de skal fremme – her nasjonal sikkerhet. Om tiltaket faktisk er strengt nødvendig, vil være underlagt en streng og konkret prøving fra domstolene. Den lagringen som forslaget til DGF forutsetter, da særlig i det såkalte metadatalageret, vil etter ICJ-Norges syn rammes av de samme betraktninger som EU-domstolen anførte i de ovenfor siterte avsnittene.

Tilsvarende ble også påpekt av Hans Petter Graver og Henning Harborg i deres utredning om norsk gjennomføring av datalagring[4], der de uttalte at “domstolene [vil] stille strenge krav til dokumentasjonen av nødvendigheten av å lagre kommunikasjonsdata (…)”. Dette er nå bekreftet og konkretisert ved EU-domstolens dom i Tele2-saken.  Gravers og Harborgs uttalelse om at “[i] det materialet som er lagt frem hittil finnes ikke en slik dokumentasjon ut over generelle påstander og anekdoter”, vil for øvrig være treffende også for Lysne II-utvalgets vurderinger med hensyn til terrorbekjempelse som formål og begrunnelse for det foreslåtte DGF (jf. også punkt 6 nedenfor).

  1. Lovfesting – domstolskontroll

Videre oppstiller EU-domstolen (som også EMD gjør i sin praksis) krav til presis lovgivning, både for omfanget av (“scope”) og bruken av et inngripende tiltak (sml. avsnitt 117-119 i Tele2-dommen). Slik ICJ-Norge ser det, vil ikke en formålsbegrensning til det vage og ikke uttømmende begrepet “utenlandsetterretningsformål” tilfredstille et slik krav. Vi viser for øvrig til hva EOS-utvalget skriver i de to siste avsnitt i sin høringsuttalelse av 20. desember 2016, jf EOS-utvalgets særskilte melding av 17. Juni 2016 til Stortinget, om rettsgrunnlaget for Etterretningstjenestens overvåkningsvirksomhet.

Enkelte vil kanskje hevde at vurderingen av om kabeltilgangsbasert innhenting for et konkret utenlandsetterretningsformål er berettiget, vil måtte foretas av den forslåtte DGF-domstolen for det konkrete tilfellet, og at det derfor ikke er nødvendig å innskrenke DGFs formål ytterligere gjennom lovgiving.

Til dette vil ICJ-Norge for det første si at de menneskerettslige og konstitusjonelle krav til forutberegnelighet og tilgjengelighet tilsier at slike vurderinger så langt som mulig bør foretas av lovgiver og komme til uttrykk i den aktuelle lovbestemmelsen.

For det andre er det en kjensgjerning at kvaliteten på avgjørelsene fra en domstol vil bero på hvilke kriterier den skal anvende, og hvor spesifikke disse er. Forholdsmessighetsbetraktninger kan nok tjene som viktige “sikkerhetsventiler” for rettssikkerheten, men vi vil advare mot å skyve vanskelige vurderinger foran seg ved å overlate til domstolen å foreta brede skjønnsmessige vurderinger basert på mer eller mindre vage formålsangivelser (jf. blant annet Tele2-dommen avsnitt 117-119).

Domstolsprøvingens kvalitet vil også bero på om det har vært kontradiksjon i saken. ICJ-Norge kan ikke se at utvalget har vurdert dette, men anser det som en forutsetning at en offentlig oppnevnt, uavhengig advokat vil måtte forsvare de berørtes interesser i hver sak for DGF-domstolen.

  1. Nødrett og avvergingsplikt

Utvalget ser for seg en lovgivning som avskjærer bruk av informasjon innhentet fra DGF til straffeforfølgning. Slik ICJ-Norge ser det, må dette være en absolutt forutsetning for at et tiltak som DGF overhodet kan innføres, siden dette ellers i realiteten kunne snudd bevisbyrden – slik at vi alle, basert på beskyldninger fremmet på bakgrunn av fragmenter av kommunikasjon, i realiteten vil måtte bevise vår uskyld.

ICJ-Norge er likevel skeptisk til at noe slikt vil la seg gjøre innenfor rammen av norsk lovgivning for øvrig. For det første brukes nødrett som “hjemmelsgrunnlag” for tvangsmiddelbruk allerede[5], og flere av de situasjoner som utvalget nevner, hvor bruk av informasjon fra DGF må utelukkes, ligger nært opp til hva som tradisjonelt ville blitt ansett som nødrettssituasjoner.

Videre vil enhver norsk borger ha plikt, uten hinder av eventuell taushetsplikt, til å avverge en rekke straffbare handlinger, jf. straffeloven § 196. Slik avverging vil normalt involvere varsling til politiet i de fleste tilfeller. Vi stiller derfor spørsmål ved om E-tjenestens personale skal unntas fra denne plikten, eller på hvilken annen måte et slikt forbud er tenkt å gjøres effektivt.

  1. Terrorbekjempelse og DGF – empiri og nødvendighet

Ved siden av cybertrusler er det E-tjenestens arbeid med kontraterror som vies mest plass i utvalgets rapport. Empirien som utvalget presenterer på dette området synes langt svakere enn for førstnevnte formål. Basert på rapporten og andre åpne kilder alene synes det godtgjort klart at den foreslåtte form for masselagring og kabelaksess hverken vil være særlig effektivt eller forholdsmessig for dette formålet.

For eksempel synes scenariobeskrivelsen for bruk av DGF (rapporten side 77 flg.) å hvile på en rekke usikre forutsetninger:

  1. Det finner sted kommunikasjon mellom angrepslag og støttestruktur som lar seg fange opp av DGF
  2. E-tjenesten har forutgående kjennskap til relevante selektorer for gruppens ledelse
  3. E-tjenesten har samlet inn relevant informasjon med andre sensorer
  4. Det er mulig å korrelere kommunikasjon ut av konfliktområdet med kommunikasjon i Norge
  5. At innsamlingen rettet mot personer i Norge går klar av forbudet i lov om etterretningstjenesten § 4

Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at alle disse forutsetningene vil kunne være til stede i enkeltsaker, men ICJ-Norge har vanskelig for å anse kabelaksess og lagring av metadata for nær sagt hele befolkningens kommunikasjon som et “strengt nødvendig” tiltak for terrorbekjempelse under slike forutsetninger. Dette må, som for kommunikasjon som gjøres av norske borgere for øvrig, løses gjennom PSTs mandat og hjemler i gjeldende lovgivning.

***

Oppsummert er det ICJ-Norges syn at det foreslåtte DGF ikke lovlig kan gjennomføres innenfor de rettslige rammer for person- og kommunikasjonsvern som gelder i Norge etter Grunnloven, EMK og EØS-/EU-retten. En modifisert form for DGF kan eventuelt kun forsvares for å forebygge cyberspionasje og -sabotasje (som nærmere definert ovenfor under punkt 1). Hvordan et slik system eventuelt skal innrettes må i så fall undergis ytterligere utredning, der det er essensielt at man trekker inn både juridisk og teknologisk kompetanse.

For ICJ-Norge

Jon Wessel-Aas                                                                                  Erlend Balsvik

styrets leder                                                                                        fagutvalgsleder

 

 

[1] Joined cases C-203/15 and C-698-15

[2] Se særlig dommens avsnitt 73

[3] C-293-12

[4] Henning Harborg og Hans Petter Graver, Datalagring og menneskerettighetene – utredning til Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet, 1. Oktober 2015

[5] Se for eksempel Årsrapporten fra Kontrollutvalget for Kommunikasjonskontroll for 2015 på side 4

Share

Violation of Maytham Al-Salma’s Freedom of Expression


ICJ Norway is seriously concerned for human rights defender Maytham Al-Salman’s situation, after Bahraini authorities’ repeated arrests and the interrogation of him yesterday

often remains untreated, compounded by its psychologicalModern therapies can restore a sexual relationship in viagra pills.

. As we understand, the arrest of him now is based solely on his public criticism of a new law adopted by the Kingdom of Bahrain, which stipulates that women under the age of 45 years old must have a male guardian to go for the Hadj (the pilgrimage to Mecca).

On August 8th, he was arrested at Manama airport, upon returning to Bahrain after attending a UN conference, and charged with ‘inciting hatred against the system of government’ and ‘disseminating false news’
. He was released, but was summoned for interrogations yesterday and will face the prosecution today, Monday August 15th.

In today’s letter to Bahrain’s authorities ICJ Norway calls on them to drop charges against human rights defender Maytham Al-Salman for exercising his right to freedom of expression.

 

 

Share

Høringsuttalelse til forslag om utvidet overvåkning


Fredag en uke før påske la Regjeringen, uten forvarsel, frem en lovproposisjon på nær 300 sider for Stortinget, med forslag om betydelige utvidelser av politiets adgang til å bruke skjulte tvangsmidler (kommunikasjonskontroll, romavlytting, datamaskinovervåkning med mer) ikke bare i etterforskning basert på mistanke om straffbare handlinger, men også (for PST) i rent forebyggende øyemed.

Allerede knappe to uker etter påske, i morgen, 7
. april 2016, arrangerer Stortingets justiskomité, med én ukes varsel til potensielle høringsinstanser, muntlig høring om forslagene. Der får hver høringsinstans ti minutter til å gi komitéen sine kommentarer til proposisjonen. ICJ-Norge vil møte. Det er også adgang til å legge igjen skriftlige notater som supplerer hva man får sagt på de avsatte ti minutter
. Nedenfor gjengis ICJ-Norges skriftlige bemerkninger, utarbeidet på bakgrunn av innstilling fra ICJ-Norges fagutvalg for personvern, kommunikasjonsfrihet og personvern:

 

 ***

Til Stortingets justiskomite

 

HØRINGSUTTALELSE TIL JUSTISKOMITEEN – PRP. 68 L – SKJULTE TVANGSMIDLER

Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til lovproposisjon 68 med forslag til endringer i straffeprosessloven m.m (skjulte tvangsmidler).

1.     Innledende betraktninger

 

Ethvert europeisk regime for skjult metodebruk må være i samsvar med den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), som i Norge er gjort til nasjonal rett med forrang foran annen lovgivning. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har i flere saker gjentatt følgende formulering fra saken Klass m.fl. mot Tyskland [1] :

Powers of secret surveillance of citizens, characterising as they do the police state, are tolerable under the Convention only in so far as strictly necessary for safeguarding the democratic institutions.

Det er denne standarden som både dagens system og eventuelle utvidelser må vurderes etter. ICJ-Norge anser at foreliggende lovforslag går langt utover hva som er strengt nødvendig for å sikre våre demokratiske institusjoner.

 

2.     Bakgrunn – behovet for helhetlige vurderinger

 

Proposisjonen er fremmet som oppfølging av Metodekontrollutvalgets rapport NOU 2009:15, et utvalg som var nedsatt for å evaluere de da relativt nylig vedtatte regler om skjulte tvangsmidler.  Utvalget pekte selv på at grunnlaget for evalueringen de var satt til å gjøre var mangelfullt, siden de ikke hadde tilgang til enkeltsaker.  Utvalget foreslo likevel en del innstramninger, en rekke tiltak for økt rettssikkerhet og enkelte utvidelser av hjemmelsgrunnlaget for skjult overvåkning.

I foreliggende proposisjon foreslås ingen innstramninger, noen få tiltak for økt rettssikkerhet og en rekke utvidelser av politiets hjemler for skjult metodebruk. ICJ-Norge mener derfor at det er et helt frittstående dokument som nå er forelagt Justiskomiteen, som i liten grad adresserer de svakheter i det eksisterende systemet som Metodekontrollutvalget pekte på.

Det eneste tiltak av noe betydning for økt rettssikkerhet i proposisjonen er signalene om økte bevilgninger til kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll. ICJ-Norge støtter at kontrollutvalget tilføres økte ressurser, men vil understreke at utvalgets mandat hovedsakelig er å foreta legalitetskontroll. En utvidelse av hvilke metoder som anses lovlige vil blant annet av den grunn ikke fullt ut kunne kompenseres ved økte ressurser til kontroll av metodebruken

.

 

3.     Inngangsvilkår og forutberegnelighet

 

I media kan man få inntrykk av at skjulte tvangsmidler, inkludert forslagene som justiskomiteen nå drøfter, kun kan benyttes «ved skjellig grunn til mistanke om alvorlige straffbare forhold». Forholdet til den avvergende og forebyggende metodebruken nevnes sjelden. Denne metodebruken er kun forutsatt brukt for den aller mest skadelige kriminaliteten og for å trygge rikets sikkerhet.

Lovgivningsteknikken som er brukt, med mange ledd av henvisninger, kan gjøre det vanskelig å forstå hvor listen faktisk ligger for bruk av de aller mest inngripende tvangsmidlene i forebyggende øyemed uten mistanke om straffbart forhold.

Politiloven § 17 d gir for eksempel Politiets sikkerhetstjeneste adgang til å benytte alle skjulte tvangsmidler dersom det er «grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som rammes av straffeloven § 134 – terrortrusler. En terrortrussel er etter denne bestemmelsen «å true med å begå en handling som nevnt i § 131 eller §§ 137 til 144. Paragraf 137 omhandler det å medvirke til at noen som har begått «en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 138 til 144, unndrar seg strafforfølgningen eller en idømt straff». Bare ved å følge disse henvisningskjedene vil dette lede til konklusjoner som at det er adgang til kommunikasjonsavlytning der det er grunn til å undersøke om noen forbereder å true med å medvirke til å skjule en person som har begått terrorfinansiering. I lovforslaget foreslås det å utvide denne adgangen med dataavlesning.

ICJ-Norge anser at denne lovgivningsteknikken, og resultater som nevnt ovenfor, neppe tilfredsstiller de krav til klarhet og forutberegnelighet som oppstilles i EMDs praksis. I foreliggende lovforslag videreføres dette ved å legge til ytterligere hjemler, noe som gjør regimet enda mindre tilgjengelig.

4.     Formålsutglidning

 

ICJ-Norge er bekymret for at grensene for slik metodebruk stadig utvides, uten at systemet underkastes en helhetlig vurdering.  Professor Paul Larsson ved Politihøyskolen har i sin artikkel  «Normaliseringen av det unormale – utvidelsen i bruk av utradisjonelle politimetoder»[2]   påpekt at man vet lite om den reelle effekten av såkalte utradisjonelle politimetoder, skjulte tvangsmidler inkludert. Larsson viser også til at

«…mye tyder dessuten på at man har den velkjente utglidningseffekten når det gjelder politimetoder», og at metodene benyttes overfor andre problemer og grupper enn først tiltenkt. Eller dataene benyttes på annet vis enn tiltenkt, ikke i forbindelse med etterforskning, men eksempelvis som etterretningsdata. Dette burde bekymre både politikere, praktikere og akademikere.»

 

5.     Kommentarer til konkrete lovforslag og drøftelser i proposisjonen

 

5.1.  Proposisjonens kap. 13-4 – avvergende og forebyggende tvangsmidler i private hjem

 

5.1.1.     Forholdet til Grunnloven

 

ICJ-Norge sier seg enig med Metodekontrollutvalgets flertall i dets vurderinger av grunnlovsmessigheten av avvergende og forebyggende tvangsmiddelbruk i private hjem. Disse vurderinger er like gyldige etter någjeldende Grunnloven § 102 annet ledd.

ICJ-Norge vil understreke at utvalgets flertall bygde sine vurderinger på to omfattende juridiske utredninger av spørsmålet, av henholdsvis professor dr. juris Erling Husabø og professor dr. juris Alf Petter Høgberg (som er vedlagt utvalgets rapport). Det vil slik ICJ-Norge ser det være høy sannsynlighet for at Høyesterett konstaterer grunnlovsstrid dersom lovgiver ser bort fra disse konklusjoner gjennom å vedta de forslag som bygger på en avvikende forståelse av Grunnlovens regler om husransakelser i private hjem. ICJ-Norge vil følgelig fraråde på det sterkeste å vedta de foreslåtte endringene i politiloven § 17 d annet ledd.

Det er dessuten etter ICJ-Norges syn uforsvarlig om Stortinget basert på denne proposisjonen, tiltrer departementets ”nytolkning” av Grunnloven, som i realiteten er en tilsidesetting av en bestemmelse som siden 1814 – og med bekreftelse av Stortinget gjennom revisjonen av Grunnloven i 2014 – har utgjort en grunnleggende skranke mot statlige inngrep i borgerens innerste private sfære når det ikke foreligger mistanke om straffbar handling.

5.1.2.     Forholdet til EMK

 

Under kapittel 13.2 drøftes EMKs krav til statenes lovgivning på feltet. Herunder drøfter departementet statens skjønnsmargin med utgangspunkt i saken Klass m.fl. mot Tyskland. Proposisjonens sitat utelater vesentlige deler av domstolens premiss i foregående avsnitt. De to relevante avsnittene inntas derfor i sin helhet her (egen utheving):

  1. As the Delegates observed, the Court, in its appreciation of the scope of the protection offered by Article 8 (art. 8), cannot but take judicial notice of two important facts. The first consists of the technical advances made in the means of espionage and, correspondingly, of surveillance; the second is the development of terrorism in Europe in recent years. Democratic societies nowadays find themselves threatened by highly sophisticated forms of espionage and by terrorism, with the result that the State must be able, in order effectively to counter such threats, to undertake the secret surveillance of subversive elements operating within its jurisdiction. The Court has therefore to accept that the existence of some legislation granting powers of secret surveillance over the mail, post and telecommunications is, under exceptional conditions, necessary in a democratic society in the interests of national security and/or for the prevention of disorder or crime.

  1. As concerns the fixing of the conditions under which the system of surveillance is to be operated, the Court points out that the domestic legislature enjoys a certain discretion. It is certainly not for the Court to substitute for the assessment of the national authorities any other assessment of what might be the best policy in this field (cf., mutatis mutandis, the De Wilde, Ooms and Versyp judgment of 18 June 1971, Series A no. 12, pp. 45-46, para. 93, and the Golder judgment of 21 February 1975, Series A no. 18, pp. 21-22, para. 45; cf., for Article 10 para. 2, the Engel and others judgment of 8 June 1976, Series A no. 22, pp. 41-42, para. 100, and the Handyside judgment of 7 December 1976, Series A no. 24, p. 22, para. 48). Nevertheless, the Court stresses that this does not mean that the Contracting States enjoy an unlimited discretion to subject persons within their jurisdiction to secret surveillance. The Court, being aware of the danger such a law poses of undermining or even destroying democracy on the ground of defending it, affirms that the Contracting States may not, in the name of the struggle against espionage and terrorism, adopt whatever measures they deem appropriate.

5.2.  Proposisjonens kap. 7.7 – kommunikasjonskontroll for å lokalisere kommunikasjonsanlegg

 

Innledningsvis vil ICJ-Norge bemerke at det er en rivende teknologisk utvikling innenfor området, og at stadig flere gjenstander kommuniserer via SIM-kort og mobilnettet. Justiskomiteen bør ha for øye at «kommunikasjonsanlegg» i denne sammenheng vil omfatte biler med innebygget SIM-kort (mange modeller har dette allerede), samt en rekke andre smarte enheter som i økende grad tas i bruk.  Samtidig bærer omtrent hele den norske befolkning med seg mobiltelefon nær sagt til enhver tid.

Kapittelet omfatter to prinsipielt ulike former for teknisk sporing, som har det til felles at sporingen knytter seg til kommunikasjonsanlegg når det ikke finner sted kommunikasjon. Eksempelvis er mobiltelefonen i denne sammenheng bare å anse som en sensor/sporingsenhet, der man benytter henholdsvis tekniske svakheter eller teleoperatøren til å spore personen som bærer mobiltelefonen.  ICJ-Norge har derfor vanskelig for å se at sporing ved hjelp av kommunikasjonsanlegg som ikke aktivt kommuniserer skal vurderes på annen og mildere måte enn annen personnær teknisk sporing, jf. straffeprosessloven § 202 c. I lovforslaget legges det imidlertid opp til vesentlig lavere strafferammekrav for førstnevnte, og at flere straffebud med lavere strafferamme skal omfattes, gjennom at sporing via kommunikasjonsanlegg knyttes til
§ 216 b.

 

5.2.1.     Sporing ved hjelp av IMSI-catcher

 

ICJ-Norge vil bemerke at en IMSI-catcher nødvendigvis vil måtte kontakte alle tilgjengelige enheter med SIM-kort i enhetens dekningsområde, og trekke identifiserende data ut fra disse. Bruk av IMSI-catcher er derfor en svært lite rettet metode, som samler inn betydelige mengder overskuddsinformasjon fra utenforstående tredjepersoner. Departementet nevner selv dette faktum kun indirekte under 7.7.5.3:

For det andre vil det ved denne fremgangsmåten være lavere risiko for at informasjonsinnhentingen påvirker kommunikasjonsnettet, noe som kan være tilfellet ved bruk av for eksempel IMSI-catcher, som «omdirigerer» telesignalene for å kunne fange opp relevante opplysninger

Etter gjeldende rett begrenses denne innsamlingen ved at man ved identifisering kun benytter enheten der man har grunn til å tro at den mistenkte befinner seg. Dersom IMSI-catcher skulle tas i bruk til lokalisering, der man per definisjon ikke vet hvor den aktuelle telefonen befinner seg, vil mengden overskuddsinformasjon om utenforstående tredjepersoner kunne øke dramatisk.

ICJ-Norge vil derfor anbefale at komiteen, i den grad den ønsker å tillate slik lokalisering, begrenser den tillatte tidsperioden dette er tillatt brukt til en kort periode. Uten en slik særlig begrensning vil lovens hovedregel om «ikke mer enn 4 uker om gangen», eventuelt 8 uker, gjelde, jf. straffeprosessloven § 216 f. Da vil bestemmelsen hjemle «patruljering» med IMSI-catcher, for å lokalisere visse kommunikasjonsanlegg samtidig som informasjon om alle andre enheter i samme område samles inn. Som sagt ovenfor anser ICJ-Norge også at inngangsvilkårene bør være like som for annen teknisk sporing, jf. straffeprosessloven § 202 c. Særlig gjelder dette der metoden rammer vidt, som departementet selv peker på kap. 5.4.4.2:

Et annet moment er om inngrepet utelukkende rammer personer som med god grunn kan mistenkes for forberedelse eller begått kriminalitet, se Teixeira de Castro mot Portugal (sak 25829/98).

5.2.2.     Sporing ved hjelp av signaleringsdata

 

Departementet foreslår å åpne for løpende utlevering av såkalte «signaleringsdata» etter straffeprosessloven § 216 b. Signaleringsdata er tekniske data fra mobilnettene som genereres også når enheten ikke er i aktiv bruk. Mengden informasjon vil øke betraktelig i forhold til dagens utlevering av lokasjon som er begrenset til når enheten faktisk benyttes til å kommunisere med., og vil ofte omfatte alle bevegelser i perioden sporingen finner sted.

Departementet drøfter forholdet til teknisk sporing i kap. 7.7.5.3:

Ikke-kommunikasjonsrelaterte lokaliseringsopplysninger kan dessuten allerede i dag innhentes ved bruk av teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c. Dette forutsetter imidlertid at peileutstyr i forkant festes på mistenktes klær eller lignende, noe som kan sies å øke graden av inngripen. Det kan hevdes at inngrepet reduseres dersom man i stedet kan innhente lokaliseringsopplysninger ved hjelp av et mobilanlegg som mistenkte uansett bærer med seg.

ICJ-Norge er ikke enig med departementet i at det innebærer noe mindre personverninngrep å spore noen ved hjelp av deres egen mobiltelefon enn ved hjelp av plasserte dedikerte sendere. Tvert imot vil det kunne oppleves som et større inngrep at eget utstyr brukes mot en selv, blant annet siden man da selv gjerne har gått til innkjøp av det som benyttes som sporingsenhet. ICJ-Norge kan derfor ikke se noen grunn til at sporing ved hjelp av signaleringsdata plasseres i § 216 b fremfor i bestemmelsen som faktisk regulerer slik sporing i dag, § 202 c. Man vil da også unngå den inkonsistens i lovverket som departementet selv peker på under kap. 7.7.5.5.

 

5.3.  Proposisjonens kap. 7.4.11.4 – kommunikasjonskontroll ved oppfordring til terror

 

ICJ-Norge vil bemerke at straffeloven § 136 omfatter en rekke ulike straffbare forhold, og registrerer at flere av disse blir betegnet som vanskelige å etterforske med tradisjonelle metoder. Selve bestemmelsen om oppfordring, § 136 bokstav a, omfatter den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette terrorlovbrudd, terrorfinansiering, terrortrusler og angrep på en internasjonalt beskyttet person. ICJ-Norge har vanskelig for å se at det vil være behov for skjulte tvangsmidler som dataavlesning og kommunikasjonsavlytning for å avdekke hvem som offentlig har satt frem et slikt budskap. Eventuelt behov for å avdekke dette vil være møtt gjennom eksisterende mulighet til annen kontroll med kommunikasjonsanlegg.

ICJ-Norge anbefaler dermed at komiteen spesifikt angir de overtredelser som utvidelsen eventuelt skal dekke.

 

5.4.  Proposisjonens kap. 10.6 – postbeslag

 

ICJ-Norge følger departementet og Metodekontrollutvalget i at det vil være ressurskrevende om domstolene skal måtte gjennomgå all e-post omfattet av et postbeslag etter § 212.

Vi kan imidlertid ikke se at man av den grunn skal senke terskelen for et så vidt inngripende tiltak som å beslaglegge noens post eller e-post i transitt eller hos tilbyder, fra mistanke om straffbart forhold med strafferamme over 6 måneder til at posten «har betydning som bevis» for etterforskning av ethvert straffbart forhold, jf. de ordinære beslagsreglene.

ICJ-Norge foreslår derfor at § 211 beholdes slik den er, uavhengig av om § 212 eventuelt oppheves av effektivitetshensyn.

 

5.5.  Proposisjonens kap. 11 – innhenting av trafikkdata

 

Metodekontrollutvalget pekte på at det var lite tilfredsstillende at politiet hadde adgang til å innhente trafikkdata fra teleselskaper/ISP’er uten krav om kjennelse fra retten, og foreslo regelendringer i den anledning.

Slike regelendringer er ikke gjennomført

47Intraurethral Therapy cialis Page 53SHARED CARE CONCEPT (29).

. Departementet viser til at dette er vedtatt innført som krav da Stortinget i 2011 vedtok å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett (jf Prop. 49 L (2010–2011). Denne lovendringen er imidlertid aldri satt i kraft, fordi E-domstolen i 2014 avgjorde at datalagringsdirektivet som sådant var ugyldig, som stridende mot EUs Charter om grunnleggende friheter, jf også tilsvarende bestemmelser i EMK (slik for øvrig blant andre ICJ-Norge hadde sagt i den norske høringsrunden).

Innføring av krav om forutgående domstolskontroll ved politiets innhenting av trafikkdata, har imidlertid ingen nødvendig sammenheng med det nå skrinlagte lovvedtaket om datalagring. Det kunne og burde – i tråd med Metodekontrollutvalgets innstilling – ha vært innført for lengst, uavhengig av dette. Det er etter ICJ-Norges syn i strid med blant annet EMK artikkel 8 og 10 at det ikke er krav om dette for innhenting av trafikkdata (på lik linje med annen kommunikasjonskontroll).

I sin utredning til departementet av 1. oktober 2015 ga professor Hans Petter Graver og advokat Henning Harborg en rekke forutsetninger for hva et slikt system må inneholde. At departementet foreslår å utsette dette enda lenger, fremstår på denne bakgrunn som oppsiktsvekkende.

 

5.6.  Proposisjonens kap. 14 – dataavlesning

 

Metodekontrollutvalget drøfter dataavlesning som politimetode, og uttaler blant annet at «dataavlesing [vil] kunne utgjøre et svært kraftig inngrep i enkeltmenneskers personvern». Dette er særlig siden man vil kunne få tilgang til informasjon som ikke har vært kommunisert til andre, og som «tilhøre[r] brukerens innerste personlige sfære», hvor «innhenting av slik informasjon vil potensielt kunne være svært integritetskrenkende».

Samtidig vurderte utvalget at kryptering kunne vanskeliggjøre politiets informasjonstilgang. Utvalget falt derfor ned på en mellomløsning, der dataavlesning ble foreslått tillatt for å muliggjøre kommunikasjonskontroll eller hemmelig ransaking av dataanlegget. Utvalget foreslo at dataavlesning skal tillates i fem år, og evalueres før man tar stilling til om metoden skal gjøres permanent.

ICJ-Norge støtter ikke Metodekontrollutvalget i sitt forslag om å tillate slik begrenset form for dataavlesning, siden vi anser også en slik begrenset form vil være meget integritetskrenkende. Utvalget har imidlertid tross alt foretatt en grundig vurdering av dette temaet, og foreslått en form for kompromiss.

Departementet på sin side kompromisser ikke, og foreslår å åpne for full dataavlesning – løpende overvåking av all aktivitet på et informasjonssystem. ICJ-Norge vil oppfordre justiskomiteen til å se hen til Metodekontrollutvalgets grundige overveielser om hvorfor slik full dataavlesning ikke bør tillates. Uavhengig av om justiskomiteen skulle velge departementets eller Metodekontrollutvalgets løsning, anbefaler ICJ-Norge at metoden gjøres midlertidig og at forlengelse betinger en grundig evaluering.

 

Oslo, 7. april 2016

For ICJ-Norge

Jon Wessel-Aas                                                                  Erlend Balsvik

styrets leder                                                                      fagutvalgsleder

 

 

[1]   Avsnitt 42

[2] Norsk politiforskning 01/2014, tilgjengelig på https://www.idunn.no/nordisk_politiforskning/2014/01/normaliseringen_av_detunormale_-_utvidelsen_i_bruk_av_utra

Share

Opptak fra seminaret “Ytringsfrihet i overvåkningens tid”


Mandag 18

• Recent MI*, CVA generic viagra online for sale than half.

. januar arrangerte ICJ-Norge, sammen med Norsk Pen, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Fritt Ord, seminaret “Ytringsfrihet i overvåkningens tid”, der blant andre FNs spesialrapportør på ytringsfrihet, David Kaye, og OSSEs representant for pressefrihet, Dunja Mijatovic, holdt hovedinnlegg (se informasjon om programmet her).

Her kan du se opptak fra hele seminaret:

 


Share

ICJ-Norges innspill til Evalueringsutvalget for EOS-utvalget


I mars 2014 oppnevnte Stortingets presidentskap et utvalg som skal foreta en evaluering av EOS-utvalgets virksomhet og rammebetingelser/regelverk: Evalueringsutvalget for EOS-utvalget

. Det er første gang en slik evaluering gjennomføres siden EOS-utvalgets opprettelse i 2006

Table III (10)always How does cialis work?.

.

ICJ-Norge er blant de organisasjonene som Evalueringsutvalget for EOS-utvalget har invitert til møte, for å gi utvalget innspill til forbedringspunkter og endringsbehov i EOS-utvalgets rammebetingelser/regelverk. Dette møtet fant sted i dag, 23/4-2015
.

ICJ-Norge tok opp flere forhold i dagens møte. Her nevnes noen av dem, stikkordsmessig:

  • Viktigheten av å sørge for at EOS-utvalget er utstyrt med ressurser – både økonomisk, administrativt og kompetansemessig – som står i forhold til utviklingen av og aktiviteten i virksomheten i EOS-tjenestene og andre deler av forvaltningen som utvalget skal føre kontroll og tilsyn med.
  • Behovet for gjennom endringer i det relevante regelverket å gi EOS-utvalget bedre mulighet til å føre kontroll med EOS-tjenestenes utveksling av personopplysninger med utenlandske, samarbeidende tjenester. Dette gjelder særlig med hensyn til Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), som etter dagens regler utveksler informasjon – også om norske statsborgere – helt uten domstolskontroll. EOS-utvalgets muligheter til å kontrollere på dette feltet begrenses av flere forhold ved dagens regime, herunder ved en etablert praksis hvorved EOS-utvalget kan nektes innsyn i forhold som kan røpe metoder/kilder hos utenlandske, samarbeidende tjenester. Dagens regime på dette feltet, samt begrensningene i EOS-utvalgets kontrollmuligheter er godt beskrevet av ICJ-Norges styremedlem Jon Wessel-Aas i Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? del II punkt 5 (delrapport til prosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge”, Fritt Ord/Institutt for samfunnsforskning/FAFO/Universitetet i Oslo/TNS/Jon Wessel-Aas 2014).
  • At gjeldende praksis, hvorved enkeltindivider som har blitt utsatt for ulovlige inngrep fra EOS-tjenestenes side, ikke blir underrettet om dette når EOS-utvalget avdekker ulovlighetene gjennom sin kontrollvirksomhet, er i strid med både Grunnloven og med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
    . På dette punktet må regelverket endres, for å være i samsvar med Grunnloven og EMK. Dette innspillet er fra ICJ-Norges side utdypet og nærmere begrunnet i et eget skriftlig Innspill til Evalueringsutvalget for EOS-utvalget  som ble overlevert til utvalget i dagens møte.

For øvrig sa ICJ-Norge seg enig i Advokatforeningens innspill i samme møte.

 

Share

Krav om spesialrapportør på personvern i FN


ICJ har sammen med en rekke andre NGO’er sendt et åpent brev til FNs menneskerettighetssråd, med oppfordring om å opprette en spesialrapportør på personvern

a What is sildenafil citrate? f . Depression.

.

Behovet har også blitt adressert av blant andre FNs høykommissær for menneskerettigheter samt eksisterende spesialrapportører på andre felt. Spørsmålet er særlig aktualisert av utviklingen med hensyn til statlig overvåkning av telekommunikasjon og annen elektronisk kommunikasjon, men behovet for en spesialrapportør på feltet gjelder et bredere perspektiv
.

Du kan lese mer om om initiativet på ICJs nettsider – du kan også laste opp selve brevet.

Share