Brev til Etikkrådet for statens pensjonsfond utlandet

On 02/10/2019, in Uncategorized, by Kjersti Ellestad Bull

ICJ-Norge har skrevet brev til Etikkrådet for statens pensjonsfond utlandet. Brevet gjelder Etikkrådets praktisering av atferdskriteriet i Retningslinjene for observasjon og utelukkelse fra Statens pernsjonsfond utland.

Les brevet her: Brev til Etikkrådet 

Share
 

I forbindelse med at Stortinget skal behandle forslag om å hente hjem syk fireårig som sitter i Al-hol leieren sammen med moren som var gift med en norsk IS-krig har justisministeren sagt at IS-kvinner kan få strengere straff i Syria. Dette er feil. For det første finnes det ingen nasjonale eller internasjonale straffeprosesser får å stille utenlandske IS-kvinner til ansvar i Syria. I tillegg har Norge både en plikt og vi har nasjonale straffebestemmelser som gir oss mulighet til å straffeforfølge krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten som er begått av nordmenn i utlandet i Norge. Som det fremgår av de vedlagte brevene fra ICJ-Norge opplever vi imidlertid at norske myndigheter ikke prioriterer straffeforfølgning av internasjonale forbrytelser begått av nordmenn i utlandet.

Brevene kan leses her:

Brev til Riksadvokaten, datert 2. mai 2019

Brev til Det nasjonale statsadvokatembetet, datert 2. juni 2019

Share
 
Erklæringen ble utarbeidet på ICJs verdenskongress i mars i år. Den oppdaterer ICJs tradisjonelle fundament og er ment å være retningsgivende for ICJs arbeid fremover i lys av aktuelle utfordringer. Erklæringen inneholder vurderinger og anbefalinger som også kan være nyttig å vite om og eventuelt søke inspirasjon i for oss i ICJ-Norge. Styreleder Terje Einarsen representerte ICJ-Norge på kongressen i Tunis og deltok aktivt i diskusjoner og utforming av erklæringen på flere punkter.

Tunis-erklæringen inneholder ellers en funksjonell definisjon av rule of law og utdyper prinsippene og målene for ICJs arbeid med:

– Independence of Judges and Lawyers

– Accountability and Access to Justice

– Security and the Rule of Law

– Equality and Non-Dicrimination

– Civil Society Space and Fundamental Freedoms

Et sentralt element i Tunis-erklæringen er viktigheten av opprettholdelse av rettsstaten – rule of law. Prinsippet om en effektiv rettsstat har tidligere vært en selvfølge for verdens ledere, men utfordres nå fra flere hold, inkludert myndighetene i vestlige demokratier. Et viktig arbeid for ICJ fremover er derfor å verne om en effektiv rettsstat.
 
Erklæringen finnes her: Tunis Decleration
Share
 

Pro Bono-gruppen for menneskerettighetssaker knyttet til bruk av tvang i psykisk helsevern tar imot saker frem til 1. januar 2020. Etter dette vil det ikke bli tatt inn nye saker. 

Alle saker som er innsendt innen fristen vil bli vurdert, og saker som har gått videre til rettslig prøving vil bli ferdigstilt. Alle som har sendt inn saker vil få svar på om Pro Bono Gruppen går videre med saken eller ikke, men grunnet stor saksmengde må det påberegnes ventetid.

 

Share
 

Rettsstatens siste skanske

On 30/06/2019, in Uncategorized, by Kjersti Ellestad Bull

Innlegget er skrevet av stud. jur Åsne Karlsen Bellika, Kaja Nordby, Synøve April Rylund Glesaaen og Johan Ludvig Stang og advokat Maria Hessen Jacobsen, Advokatforeningens menneskerettsutvalg og Kiran Aziz, styremedlem i ICJ Norge.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 22. juni. 

 

Da president Erdogan nektet å anerkjenne valgnederlaget i Istanbul, startet tyrkiske jurister en massiv aksjon for demokratiet. Tidlig om morgenen 16. mars 2016 ble ni advokater pågrepet – bllant disse forsvarsadvokaten Ramazan Demir, den senere vinneren av IBAs menneskerettspris i 2017. Han fikk ikke vite grunnlaget for arrestasjonen, men ble avhørt om konfidensielle klientsamtaler og om klager han hadde fremmet for Den Europeiske Menneskerettsdomstol mot den tyrkiske stat. Først 156 dager senere ble han løslatt. Han er idag tiltalt i mer enn 20 saker, og risikerer over 50 års fengsel.

Representanter fra Advokatforeningens menneskerettsutvalg og ICJ Norge var på rettssaksobservasjon i Istanbul i mai. Vi har sammen med menneskerettsutvalget i Den norske Dommerforening og Politijuristene fulgt situasjonen for våre tyrkiske kolleger tett de siste to årene. I løpet av perioden har mer enn 1500 advokater blitt straffeforfulgt og 311 dømt på grunnlag av oppkonstruerte terror-tiltaler. For dommere og påtalejurister er tallet 636 og økende. Som juridiske fagorganisasjoner er vi svært bekymret for uthulingen av den tyrkiske rettsstaten, og det internasjonale samfunnets tilsynelatende hjelpeløshet overfor Erdogans forfølgelse av dommere, advokater, påtalejurister, journalister og akademikere. Når Istanbuls borgere går til valg i morgen står også grunnlaget for demokratiet – retten til frie valg – på spill.

 

Våre tyrkiske kolleger finner seg ikke i dette angrepet. Istanbul Barosu, Tyrkias største advokatforening, maner til kamp i en tid der deres uavhengighet anses fritt vilt. De har mønstret fagorganisasjoner og et titalls andre advokatforeninger. Med 45.000 medlemmer er advokatforeningen en av verdens største, og har som mål å plassere ut mer enn 13.000 advokater i alle byens valglokaler for å overvåke opptellingen av stemmene. Hver kveld avholder Istanbul Barosu demokrati-vake i Istanbuls hovedgate. De fredfulle markeringene overvåkes av store mengder sivilt politi.

Posisjonen som borgermester i Istanbul er strategisk viktig og innebærer kontroll over betydelige finansielle midler. Erdogan og AKP har holdt posten siden 1994. Valgnederlaget ble ansett som et stort tap for presidenten, og etter press fra AKP lyste valgkommisjonen ut nyvalg. Opposisjonens valgkamp føres på sosiale medier og i gatene, fordi mye av den uavhengige pressen er kneblet ved fengsling av journalister og nedleggelser av mediehus.

Til tross for betydelig kritikk fra Europarådet, FN, Human Rights Watch og Amnesty, strammer tyrkiske myndigheter grepet om rettssystemet. Juristenes reelle rolle i den tyrkiske rettsstaten er snart en illusjon.

 

Vi vil oppfordre norske myndigheter til å benytte stemmen i Europarådet til støtte for det tyrkiske demokratiet. Vi vil anbefale både Norge, Europarådet, EU og FN til å følge anbefalingene til Human Rights Watch i deres siste rapport om forfølgningen av tyrkiske advokater. Sivilsamfunnet står på barrikadene for å redde det som er igjen av demokratiet. Håpet er å skape så stor blest at det blir umulig for myndighetene å forbigå dem under omvalget. Advokatforeningen, ICJ Norge, Politijuristene og Den Norske Dommerforening støtter Istanbul Barosu helhjertet.

 

Share
 

Deltakere på workshopen, lørdag, 25 mai 2019 i Tinghuset, Bergen

Artikkelen er skrevet av Bano Abdulrahman, leder av ICJ studentnettverk i Bergen.

ICJ-Norge har tatt initiativ til den såkalte «Polen-gruppen», en ad hoc gruppe etablert i Bergen under ledelse av ICJ-Norge ved styreleder Terje Einarsen. Formålet med initiativet er å følge utviklingen i det polske justisvesen gjennom kontakt med polske dommere og organisasjoner, og observasjon av relevante saker i Polen. Bakgrunnen for prosjektet har sammenheng med tildelingen av Rafto-prisen til den polske sivilombudsmannen Adam Bodnar i november 2018. Polen-gruppen består foruten Einarsen av dommerforeningens leder Wiggo Storhaug Larssen, medlem av dommerforeningens menneskerettighetsutvalg Anne Horn, medlem av Advokatforeningens menneskerettsutvalg Maria Hessen Jacobsen, Iver Ørstavik fra Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter, førsteamanuensis Malgorzata Cyndecka som er polsk jurist ved Det juridiske fakultet (UiB) og Bano Abdulrahman, leder av ICJ studentnettverk i Bergen.

Arrangement om dommeres og domstolers uavhengighet i Polen

Med støtte fra Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter, inviterte Polen-gruppen en rekke polske dommere til Bergen i mai 2019 for å vise solidaritet og utveksle opplysninger om situasjonen for polske dommere. Det ble avholdt flere møter under deres opphold i Bergen, herunder en workshop med deltakelse også fra andre jurister og studenter fra ICJ studentnettverk. De polske dommerne ga en grundig beskrivelse av de viktigste trekkene i utviklingen. Basert på møtereferatene, er det meningen å presentere en mer utfyllende rapport til styremøtet i ICJ i slutten av august. Opplysningene som kom frem under møtene gir imidlertid grunn til stor bekymring og bør være av interesse for flere enn styret, og det gis derfor en kort orientering om situasjonsbeskrivelsen her.

Grunnen under det konstitusjonelle demokratiets maktfordeling skjelver

Det regjerende nasjonalkonservative, populistiske partiet i Polen, Partiet for lov og rettferdighet – Prawo i Sprawiedliwość (PiS) – siden maktovertakelsen i 2015 har opptrådt systematisk for å svekke domstolenes mulighet til å føre kontroll med den utøvende makt. Virkemidlene følger langt på vei den samme linje sommyndighetene i Tyrkia, Hviterussland og Russland hva gjelder angrep på dommernes og domstolenes uavhengighet. Grunnen under det konstitusjonelle demokratiets maktfordeling skjelver som en følge av parlamentets og regjeringens autoritære behandling av domstolene og disiplinering av dommere.

Disiplinærsaker mot dommere 

Ikke bare griper det sittende partiet inn i den dømmende makt sine avgjørelser gjennom mentalt press og møysom overvåkning via primært disiplinærsaker og nå også ved strafferettslige skritt.  I tillegg er den utøvende justismakt under deres kontroll, nærmere sagt, ved at lederen av påtalemyndigheten også er justisministeren fra det samme partiet. Ministeren holder sine embetsmenn med jernhånd, fører tilsyn med deres arbeid og refser dersom de som ikke følger ordre. Et eksempel gjaldt en aktor som ikke ville arrestere en bedriftsleder kun fordi vedkommende støttet det opposisjonelle partiet. Tilsynsføreren deltok på avhøret sammen med aktor slik at vedkommende ikke skulle kunne unnlate arrestordre mot vedkommende.

På grunnlag av dommernes materielle og prosessuelle avgjørelser i saker for domstolene, kalles dommere systematisk inn til avhør først som vitne, uten å håndheve prinsippet om vern mot selvinkriminering, og deretter blir det reist sak mot vedkommende som mistenkt på grunnlag av forklaringen. Dette utføres av et nyopprettet disiplinærråd. Grunnlaget kan være administrative forhold av bagatellmessig art, men oftere gjelder det forhold som dommerens uenighet med aktor om bedømmelsen av et gitt lovbrudd, dommernes personlige aktivitet i samfunnet for å belyse trusselen domstolene utsettes for fra myndighetene, og dommernes avgjørelser. Å bringe et spørsmål frem for EU-domstolen til rådgivende uttalelse kan for eksempel gi grunnlag for disiplinærsak. Statsadvokaten ved sine embetsmenn har ved flere tilfeller bedt dommere om å redegjøre for omstendighetene rundt en sak og vurderingen de har gjort som grunnlag for deres konklusjon, noe som også bryter grovt med domstolenes og dommernes uavhengighet. Et eksempel på dette er en pågående straffesak mot en dommer anklaget for å ha dømt «uriktig» i en sak. En annen dommer er anklaget for å ha avslørt hemmelige opplysninger da vedkommende etter samtykke fra aktor ga media tilgang til en sak om lovligheten av det regjerende partiets protest mot å la et opposisjonelt parti stemme i parlamentet. Dette gjaldt en sak som allerede var allment kjent i media.

Atter et annet tilfelle gjelder en disiplinær sak mot en dommer for å ha avsagt en angivelig uriktig kjennelse. Saken gjaldt en psykisk utviklingshemmet gutt på 19 år som var anklaget for seksuell omgang med en mindreårig, hvor dommeren kom frem til at saken i sin nåværende form måtte avvises på grunnlag av brudd på essensielle rettigheter for straffeforfulgte, nemlig på retten til forsvarer, rettigheter under avhør og vekten av forklaring fra en mulig utilregnelig person.

Spenning knyttet til det polske valget

Mye kan sies for å illustrere presset polske dommere utsettes for. Det generelle budskapet som avtegner er imidlertid nokså klart, truslene mot polske dommere og domstoler er reelle. Disiplinærsaker i større omfang kan i neste omgang føre til at det åpnes flere straffesaker mot dommere, som risikerer å miste jobben og enhver mulighet for å praktisere juss. Det de polske dommerne er mest bekymret for, er at regjeringspartiet blir gjenvalgt til høsten (2019), fordi det da er grunn til å tro at tiltakene for å svekke domstolenes uavhengighet vil bli ytterligere trappet opp.

Share
 

Justis- og beredskapsdepartementet har hatt ute på høring et forslag til ny forskrift om pass og nasjonalt ID-kort.

Styret i ICJ-Norge har ved styremedlemmer Kiran Aziz og Bano Abdulrahman levert en høringsuttalelse til forslaget som gjengis i sin helhet under.


 

Høringsuttalelse – ny forskrift om pass og nasjonalt ID-kort

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring 7.mars med forslag til ny forskrift om pass og nasjonalt ID-kort. 

ICJ jobber for å fremme og beskytte menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper, herunder styrke individets grunnleggende rettigheter og friheter. 

Høringssvaret gjelder § 4 i passforskriften hvor det fremgår at begge ørene må være synlige på passbildet. 

I følge ICJ er kravet problematisk i relasjon til grunnleggende rettigheter som religionsfrihet, rett til respekt for privatliv og bevegelsesfrihet. Etter passforskriften § 4 fjerde ledd bokstav a er det som hovedregel ikke tillatt med hodebekledning på fotografiet i passet, og etter bokstav b skal begge ørene være helt synlige. I sjette ledd er det gjort unntak fra bokstav a for personer som av religiøse årsaker bruker hodeplagg, men det fremgår at begge ørene skal være helt synlige. Dette tiltaket rammer kun minoriteter som sikher og muslimer (riktignok ikke alle muslimer). Forskriften vil begrense utøvelse av religionsfriheten for sikher og muslimer hvor hodeplagg representerer en del av deres religiøse identitet. Et passfoto uten hodeplagg gir et uttrykk utad for en persons identitet, som for deres vedkommende ikke stemmer overens med egen identitet. Det er heller ikke tilstrekkelig begrunnet hvorfor forslaget ikke åpner for unntak begrunnet i religiøs overbevisning. 

Ørenes betydning for identifikasjon er antakelig mindre viktig enn det argumenteres for. Det er riktig at det menneskelige øret er ganske så unikt, men til forskjell fra fingeravtrykk og biometrisk ansiktsbilde så er det ytterst lite av denne unike informasjonen om øret som vil fremkomme på et passfoto tatt forfra, slik kravet og praksis er. Kravet om ører på passbildet er ikke avgjørende for å ivareta sikkerhet og identifisering, all den tid det finnes bedre alternativer for identifikasjon av sikkerhetsgrunner. 

Forbud mot bruk av religiøst plagg i det offentlige rom er etter Menneskerettsdomstolens funnet være å strid med religionsfriheten selv om det religiøse plagget til en viss grad virker forstyrrende i en bestemt kontekst. Eksempelvis ble det ikke kjent i strid med funksjonaliteten til en nasjonal domstol at vitner opptrådte med det muslimske hodeplagget.

Det er viktig å påpeke at kun Frankrike i tillegg til Norge som har en slik restriksjon som foreslås innført. Videre nevnes det at FNs menneskerettighetskomité har konkludert med at det franske påbudet om synlige ører ikke er godt nok begrunnet til å kunne forsvare inngrepet i religionsfrihet for de som rammes, og således var et brudd på menneskerettighetene. Når det foreligger en avklaring og en uttalelse fra menneskerettighetskomiteen som trekker i motsatt retning, bør norske myndigheter legge betydelig vekt på dette og ikke bidra til å underminere FNs menneskerettighetskomité. 

I tillegg mener land som USA og Storbritannia, som har høyere eksponering og sikkerhetsrisiko en Norge, at kravet om synlige ører på passbildet er unødvendig gitt dagens teknologiske muligheter. 

Det er heller ikke viet tilstrekkelige oppmerksomhet at forbudet ikke bare vil gjelde pass, men også nasjonalt ID-kort i henhold til § 2-8 i forslaget til forskrift. Dette vil føre til at den nevnte minoriteten i Norge vil måtte la seg avbilde uten religiøse plagg og senere få dette fremvist i mange hverdagslige situasjoner eksempelvis identifisering for utlevering av rekommandert sending på Posten. 

Et relevant element i den europeiske menneskerettsdomstolens forholdsmessighetsvurdering opp mot andre samfunnsmessige hensyn har vært om en tvangsmessig fjerning av hodeplagg i strid med individets personlige tro og religiøse interesse er av rent midlertidig karakter. Å måtte la seg avbilde på et pass eller nasjonalt ID-kort uten det religiøse plagget, og senere få dette bildet fremvist i mange hverdagslige situasjoner vil øke sjansen for at Norge vil kunne bli holdt menneskerettslig ansvarlig.

Forbudet har vidtrekkende konsekvenser, som Justis- og beredskapsdepartementet ikke synes å ha vurdert i særlig grad. Det er noe påfallende at mindre inngripende tiltak er ikke blitt vurdert, noe norske myndigheter er forpliktet til å vurdere i henhold Norges menneskerettighetsforpliktelser. Retten til å bære religiøse plagg er også beskyttet av religionsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven, og gjennom gjennom menneskerettsloven.

Det norske særkravet om synlige ører på bilder til pass og ID-kort innebærer at personer i de aktuelle minoritetsgruppene vil kunne oppfatte det slik at norske myndigheter i realiteten forbyr bruk av religiøse plagg. Dette kan virke diskriminerende, all den tid det gjøres et inngrep som spesielt er følbare for individer som velger å manifestere religionsfriheten. 

Videre kan et slikt tiltak ekskludere en minoritet i samfunnet og medføre ytterligere polarisering. I forarbeidene til revisjon av Grunnloven ble det uttalt at demokratiet ikke er ment å være flertallets rett til å sørge for seg og sitt. Flertallet har en forpliktelse til å ta vare på hele samfunnet, der også svake grupper, mindretall og minoriteter hører hjemme. Derfor ble det uttalt at selv om hensynet til flertallsviljen står sentralt i vårt samfunn, står hensynet til individet og de individuelle rettighetene like sentralt. Når de demokratiske beslutningsorganer treffer sin avgjørelse, må også hensynet til minoriteter og enkeltindivider ivaretas.

Norge er internasjonalt anerkjent som forkjemper for menneskerettigheter. Justis- og beredskapsdepartementet bør ikke å ilegge et påbud som kan medføre at Norge bryter sine forpliktelser, og som uansett bør kunne unngås siden detfremstår som unødvendig. 

Konklusjon 

ICJ-Norge anbefaler at departementet foretar en fornyet vurdering av de forutsetningene som høringsnotatet og forslagene bygger på. De foreslåtte endringene bør ikke gjennomføres før en slik gjennomgang er gjort. 

Med vennlig hilsen 

Styret i ICJ ved Kiran Aziz og Bano Abdulrahman (Styremedlemmer) 

Share
 

Torsdag 11.04 holdt ICJ-Norges fagutvalg for flyktning- og humanitærrett i samarbeid med Tankesmien Agenda paneldebatt om hva Norge bør gjøre med norske IS-krigere og barna deres. Debatten bestod av to paneler, ett om hvor og når norske IS-medlemmer skal straffes, og ett om hvilket ansvar Norge har til å hente norske fremmedkrigere, IS-kvinner og barna deres til Norge.

Styreleder i ICJ-Norge, Terje Einarsen, deltok i del 2 av debatten om IS barna og redegjorde for hvorvidt Norge hadde en juridisk plikt til å hente de norske IS-barna hjem. Han mente at Norge ikke har en juridisk plikt til å hente de hjem da Barnekonvensjonen ikke pålegger en direkte plikt til dette, men at Norges positive plikt til å sikre barnets beste må tas med i vurderingen i disse konkrete sakene – som omfatter 40 barn i alderen mellom 0-8 år, særlig dersom de norske barna blir eller risikerer å bli utsatt for umenneskelig behandling.

Bilder fra arrangementet

Share
 

FN intervenerer i Farida-saken

On 16/04/2019, in flyktning- og humanitærrett, by Sebastian Hegg Mikkelsen

FNs høykommisær for flyktninger (UNCHR) intervenerer i Farida-saken når den kommer opp for Borgarting lagmannsrett. Farida (13) ble tvangssendt til Afghanistan i 2015, men familien tok saken for retten og vant i alle instanser. Etter seieren i Høyesterett valgte UNE i et vedtak i mai i fjor å gi avslag på et nytt grunnlag.

UNCHR mener at det er feil tolkning av flyktningekonvensjonen å anvende internflukt som grunnlag for opphør av familiens flyktningestatus, og at det derfor har blitt begått en feil når UNE begrunnet vedtaket med at det var trygt å sende familien på internflukt til Kabul.

Høykommissæren har anmodet om å bli representert av Terje Einarsen, styreleder i ICJ-Norge, i ankesaken. Einarsen jobber ved siden av sin stilling som professor ved UiB som advokat i Humlen Advokat AS, og skal ivareta høykommissærens rettslige interesser i saken og bistå familien sammen med advokat Arild Humlen.

Saken ble omtalt på TV 2 og kan leses på deres nettsider.

Share
 

INNKALLING TIL ÅRSMØTE I ICJ-NORGE

On 18/03/2019, in Uncategorized, by Sebastian Hegg Mikkelsen

ICJ Norge avholder sitt årsmøte 10. april 2019 kl. 18:30 og alle medlemmer innkalles herved. Dørene åpner litt før slik at årsmøtet kan starte presis. Som vanlig kommer årsmøtet til å bli etterfulgt av et foredrag, vi vil komme tilbake med tema for dette. Vi håper å se mange av våre medlemmer og andre som er interessert i vårt arbeid under årsmøtet denne kvelden.

Tidspunkt for årsmøtet: Onsdag 10. april 2019 kl. 18:30

Sted: Universitetet i Oslo, Domus Academica: Auditorium 6

Agenda for årsmøtet:

  1. Konstituering
  2. Godkjenning av innkalling og saksliste
  3. Valg av ordstyrer, referent og protokollunderskriver
  4. Behandling av årsmelding
  5. Godkjenning av årsregnskap
  6. Vedtektsendring
  7. Fastsetting av kontingent
  8. Orientering om styrets arbeidsprogram for kommende periode
  9. Behandling av eventuelt innkomne forslag
  10. Valg av: styremedlemmer, regnskapsansvarlig og valgkomité

Link til årsmøtedokumentene:

Vel møtt!

Share
 

Forsvarsdepartementet har hatt ute på høring et forslag om ny lov om Etteretningstjenesten.

ICJ-Norge har levert høringsuttalelse. Under gjengis innledningen og hovedpunktene i høringsuttalelsen. Høringsuttalelsen kan i sin helhet leses her:  Høringsinnspill FD ny e-lov ICJ

 


 

Høringsuttalelse – ny lov om etterretningstjenesten

Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge) viser til Forsvarsdepartementets høring 12. november 2018 med forslag til ny lov om Etterretningstjenesten.

 

Innledning

Det er positivt at Forsvarsdepartementet har lagt opp til en bred debatt om flere av spørsmålene i høringsnotatet. Samtidig er forslaget meget omfattende og komplekst, slik at en høringsfrist på tre måneder gir for liten tid for høringsinstansene til å sette seg inn i, og kommentere på, alle vesentlige sider av forslaget.

Høringsuttalelsen vil, etter en del generelle tema, ta for seg departementets beskrivelse av gjeldende rett på området. Selv om loven nå er foreslått endret, er gjeldende rett et viktig bakteppe for forslaget. Her vil ICJ-Norge også kommentere høringsnotatets redegjørelse for reglene om jurisdiksjon i de sentrale menneskerettighetskonvensjonene.

Videre vil høringsuttalelsen ta for seg sentrale bestemmelser i forslaget. Strukturen her følger lovforslagets, og de aktuelle bestemmelsene blir kommentert fortløpende. Avslutningsvis vil vi kommentere sentrale deler av forslaget om tilrettelagt innhenting.

Hovedpunkter/sammendrag

Politiets, PSTs og E-tjenestens virkemidler utvikler seg steg for steg. Hvert steg kan fremstå som velbegrunnet, men i det store bildet er det personvernet som taper for andre hensyn. Vi er bekymret for at dette store bilde tapes av syne i en fragmentarisk rettsutvikling. Tilrettelagt innhenting krysser noen prinsipielle grenser, ved at det åpnes for å tillate inngrep i personvernet til store grupper mennesker, uten at det foreligger noen konkret foranledning.

Høringsnotatet til Forsvarsdepartementet tar utgangspunkt i Etterretningstjenestens ønsker og behov, og bærer delvis preg av å gi et etterfølgende hjemmelsgrunnlag for praksis som allerede synes etablert. Det hadde vært mer demokratisk å invitere til en bred prosess om hvilke virkemidler våre folkevalgte ønsker å utstyre tjenesten med. Det ville her vært naturlig å sondre mellom hvilke virkemidler som skal tillates i en militær/mellomstatlig kontekst, og hvilke virkemidler som tjenesten skal ha tilgang til i sin funksjon som Norges sivile utenlandsetterretningstjeneste.

Slik ICJ-Norge ser det har det i nyere tid skjedd en utglidning hvor metoder som før har vært tolerert statene imellom, gradvis har blitt normalisert også overfor enkeltindivider. I en militær og mellomstatlig kontekst gir det mening å samle inn så mye informasjon som mulig, før man søker etter mønstre i denne informasjonen som grunnlag for analyse. Det kan synes som om denne tankegangen har blitt overført relativt ukritisk til de fremvoksende oppgavene etterretningstjenestene har fått i det digitale rom og for kontraterror. Dette på tross av at grunnleggende menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper slår inn vesentlig sterkere når de som overvåkes er sivile uten direkte knytning til f.eks. en statsadministrasjon eller en stats forsvar.

Gjennom Snowden-avsløringene har allmennheten fått innsikt i hvordan signaletteretningslogikken har blitt anvendt på internett, etter hvert som internett har blitt en viktigere og viktigere del av samfunnet. Dette fører til slagord som “collect it all”, som tilsynelatende har vært et motto for amerikansk og britisk signaletterretningsvirksomhet på internett. Lysne II-utvalgets rapport, og i enda større grad i det foreliggende høringsnotatet synes å ta denne utviklingen for gitt. ICJ-Norge mener at det er vesentlig at man i en lovprosess tar inn over seg at dette er en menneskeskapt utvikling, og vurderer om den er akseptabel i og for Norge.

Senere dommer fra EMD, som nylig er brakt inn for domstolens storkammer for behandling, synes å tillate bruk av masseovervåkning innenfor bestemte kriterier, herunder at tiltaket er strengt nødvendig, og er underlagt virksomme kontrollmekanismer. I skrivende stund foreligger imidlertid ikke endelige avgjørelser. Uansett er det hevet over tvil at masseovervåking, er et stort inngrep i personvernet. Vi slutter oss til Datatilsynets standpunkt om at følgene av slikt tiltak, blant annet på den alminnelige samfunnsdebatten (“chilling effect”), samt kildevernet, må utredes langt grundigere. Vi tiltrer derfor tilrådingen om å avvente personvernkommisjonens arbeid, slik at spørsmålet inngår i en mer helhetlig vurdering av personvernets stilling.

I vår høringssvar vil vi vektlegge de kriterier som våre menneskerettslige forpliktelser stiller, dersom man kommer til at masseovervåking, innenfor strenge rammer, kan tillates.

Sentralt i de menneskerettslige kravene til bulkinnhenting er “streng nødvendighet”. Det er myndighetene som har bevisbyrden for at et tiltak som griper inn i personvernet i et så stort omfang er “strengt nødvendig”. ICJ mener at formålene som lovforslaget omfatter et for bredt anlagt, og at det er forsvaret mot digitale trusler som i hovedsak synes nærmere underbygget. Videre mener ICJ at vilkåret om streng nødvendighet må være mer situasjonsbestemt, og innebygges som et kriterium for e-tjenestens tilgang til informasjon hos tilbyderne. Menneskerettighetsstandarden må altså operasjonaliserer bedre i loven og domstolskontrollen.

ICJ mener, som allerede indikert, at formålene som bulkinnhentingen er foreslått brukt til, etter sin art går utover det som kan anses som strengt nødvendig, for eksempel rene utenrikspolitiske behov for etterretning. Det brede formålsgrunnlaget muliggjør også større grad av deling med andre myndigheter, fordi informasjon som også er etterretningsrelevant kan deles i motsetning til overskuddsinformasjon som skal slettes. Vi mener også at forslaget favner for bredt når alle tilbydere av digitale kommunikasjonstjenester pålegges tilretteleggingsplikt, ikke bare de som disponerer grensekryssende fiberkabler. Forslaget opererer også med et forenklet personopplysningsbegrep, som stiller lempeligere krav til anonymisering enn både den tidligere og nye personopplysningsloven.

Hevet over drøftelsen om forholdet til EMK, er det fortsatt et politisk spørsmål som må besvares, nemlig om Norge, som gjerne vil stå i fremste rekke som et liberalt demokrati, behøver å balansere på kanten av hva som er menneskerettslig legitimt (eller over kanten, slik vi mener at forslaget på noen måter er utformet). FNs høykommissiær uttalte i sin årsrapport for 2018:

Many States continue to engage in secret mass surveillance and communications interception, collecting, storing and analysing the data of all users relating to a broad range of means of communication (for example, emails, telephone and video calls, text messages and websites visited). While some States claim that such indiscriminate mass surveillance is necessary to protect national security, this practice is “not permissible under international human rights law, as an individualized necessity and proportionality analysis would not be possible in the context of such measures” (see A/HRC/33/29, para. 58).

 

 

 

 

 

 

 

 

Share
 

Ulovlig Tvangsmedisinering

On 11/02/2019, in psykiatri og rettsvern, by Kjersti Ellestad Bull

Delta i ICJ-Norges underskriftskampanje mot ulovlig tvangsmedisinering ved å trykke “Sign now” i høyremargen på nettsiden. Takk for din deltagelse!


 

Til Regjeringen og Stortinget 

Sivilombudsmannen har i to saker nylig uttalt at tvangsmedisineringspraksis er ulovlig. Lovens vilkår for slik tvang, at det med «stor sannsynlighet» fører til vesentlig positiv behandlingseffekt, tolkes feil. Den prinsipielt viktigste saken gjaldt klage over tvangsvedtak truffet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Sivilombudsmannen slo fast at vilkåret krever mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså klart mer enn 50 prosent. Fylkesmannen mente at ikke engang sannsynlighetsovervekt kreves. Det var åpenbart uholdbart, og vedtaket ble funnet ulovlig. 

Paulsrud-utvalget slo fast i  NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet at lovens vilkår, som er begrunnet i hensynet til å unngå feilbehandling, ikke etterleves i praksis. Også Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedgikk at et krav på 50 prosent sannsynlighet eller mer «vil innebære betydelige endringer i behandlingspraksis». 

Lovens krav har i realiteten ikke blitt fulgt siden det ble innført i 1981. Som  det fremgår i ombudsmannens uttalelse,  gjør ikke kunnskapsgrunnlaget for  anti-psykotisk medisin  det  mulig å forutsi stor sannsynlighet for kvalifisert positiv effekt. Psykiatrien har i stedet forsøkt seg frem, håpet det beste, og  sannsynligvis  skadet mange flere enn det mindretall  som er hjulpet. Denne ulovlige praksisen har rammet tusenvis av pasienter, pågår fremdeles og er også menneskerettsstridig. 

Myndighetene må omgående ta skritt for å bringe praksisen til opphør.  Like selvfølgelig må ofrene få kompensasjon for ulovlighetene. Ombudsmannen har bedt fylkesmannen vurdere  hvordan det kan bøtes  på den urett som er begått mot pasienten.  Siden det dreier seg et stort antall lovbrudd må et utvalg oppnevnes for å kartlegge omfanget av de lovbrudd som er begått gjennom årene, og vurdere hvordan de pasientene dette har gått ut over, skal få oppreisning for overgrepene.  

 

Sivilombudsmannen (2017/3156) Fylkesmannen i Oslo og Akershus:  https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/fylkesmannens-vedtak-om-tvangsmedisinering-krav-om-stor-sannsynlighet-for-vesentlig-positiv-effekt-og-enkelte-andre-vilkar/ 

Sivilombudsmannen (2017/543) Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder:  https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/tvangsmedisinering-saerlig-om-kravet-til-stor-sannsynlighet-for-positiv-effekt/ 

Share
 

Teksten er i sin helhet hentet fra Nye meninger, Dagsavisen side for kommentar, analyse og debatt. 

Hva skal vi gjøre med klimaflyktningene?

Klimaflyktninger trenger anerkjennelse og rettigheter.

Mer enn 14 millioner mennesker står i fare for å bli tvunget på flukt fra oversvømmelser, jordskjelv og orkaner hvert år fremover. I 2050 vil verden stå ovenfor 250 millioner klimaflyktninger ifølge FN-universitetet. Til sammenligning har flyktningstrømmen fra Syria ligget på litt over tre millioner, noe som har gitt store utfordringer til Europa. Klimaendringer vil bidra til politisk ustabilitet, humanitære katastrofer og voldelig konflikter, særlig i og mellom sårbare stater. Bildet vil bli mer dramatisk når vi inkluderer befolkningsveksten i beregningen. Afrikas horn, Sør- og Sørøst-Asia er noen av de mest utsatte områdene.

Klimaendringer har allerede drevet tusener på flukt. Klimaflyktninger har imidlertid ekstra utfordringer som følge av at de ikke har krav på rettigheter etter Flyktningkonvensjonen fra 1951. Beskyttelsen etter Flyktningkonvensjonen er forbeholdt mennesker som er på flukt fra forfølgelse, krig eller vold.

Rommet for å ta imot mennesker som har mistet sine hjem og har krav på beskyttelse, blir stadig mindre som følge av den fremvoksende populismen i Europe og USA. Mer enn 70 % i Italia, Hellas og Ungarn sier at antall flyktninger som kommer til Europa, bør reduseres. Mens USA tok imot bare 22 000 flyktninger, noe som er det laveste i 40 år. Den siste redningsbåten i Middelhavet, Aquarius – som reddet mer enn 30 000 liv, ble nylig tvunget til avslutte operasjonen ettersom Italia nektet tilgang. En viktig påminnelse er at det er utviklingsland som bærer den største byrden ved å ta imot 85 prosent av verdens flyktninger.

Det skjer likevel en utvikling. På nåværende tidspunkt er New Zealand det første landet til å anerkjenne klimaendringer som et legitimt grunnlag for flyktningstatus og rett til å søke asyl.

I lys av flyktningkrisen besluttet verdens statsledere å få til et bedre internasjonalt samarbeid om flyktninger og migranter. Som et resultat har vi to plattformer for samarbeid. Den nye plattformen for flyktninger skal hovedsakelig sikte på langsiktige løsninger og en bedre fordeling av ansvaret blant giver- og vertslandene. Migrasjonsplattformen er erkjennelsen om at økte migrasjonsstrømmer vil være en direkte konsekvens av miljøkatastrofer.

Selv om disse to plattformene legger opptil bedre internasjonalt samarbeid og ansvarsdeling – gjenstår den vanskelige jobben med implementeringen på nasjonalt nivå. Migrasjonsplattformen er ikke juridisk bindende for statene.  Dermed får statene betydelig med spillerom for å utforme sin migrasjonspolitikk . Hva kan vi gi når vi ikke engang kan gi juridisk beskyttelse?

En polarisert retorikk og fremmedhat vil ikke lede oss noen vei. Mennesker på flukt har få valgmuligheter. Kunnskap om klimaflyktninger må økes slik at vi er i stand til å møte dette på en anstendig måte. Vi må ha strukturelle systemer og et lovverk som avklarer rettigheter for de som er drevet på flukt på grunn av klima.

Før nyttår var verdenssamfunnet nok en gang samlet for klimaforhandlinger i Polen. Det store spørsmålet er hvordan skal vi jobbe for at den globale klimapolitikken gjennom Parisavtalen skal realiseres. Omtrent samtidig ble FNs migrasjons- og flyktnings plattformer vedtatt. Det er en direkte sammenheng mellom disse to politiske prosessene. Løsningene må også samordnes.

Selv om politikerne er i ferd med å mobilisere for en kollektiv innsats for å håndtere klimakrisen, må vi også ha en plan for de direkte konsekvensene menneskeheten lever med i dag. Ingen har foreløpig et sikkert svar på hvordan verden skal ruste seg for den nye flyktningkrisen som kan komme.

Share
 

Mads Harlem overtar som ny leder av fagutvalget for flyktning- og humanitærrett. Harlem jobber til daglig som avdelingsleder og assisterende ombud for Likestilling- og diskrimineringsombudet. Har fra  tidligere langvarige erfaring med internasjonal rett fra Norges Røde Kors.  

Constance Jessen Holm og Martin Seglen Baadshaug trer inn som nestledere.  

Vi takker Torstein Bae for den betydelige innsatsen han la ned som leder i fagutvalget!  

Share
 

Tid: Tirsdag 12. mars 2019 kl. 17:00-19:00 (mingling og lett servering fra kl. 16:30)

Sted: Fritt Ord, Uranienborgveien 2 (inngang Parkveien)

ICJ-Norge v/fagutvalget for virksomheters menneskerettsansvar arrangerer, tradisjonen tro, sitt årlige seminar om næringsliv og menneskerettigheter. Som tidligere år består seminaret av en fiktiv rettssak, basert på et hypotetisk scenario, der spørsmålet er om de aktuelle næringslivsaktørene har begått brudd på menneskerettighetene.

To dyktige advokater prosederer saken for hver sin part. I stedet for domsavsigelse, etterfølges prosedyrene av en diskusjon om de rettslige problemstillingene som er reist i saken, og om partenes argumenter. Panelet er satt sammen av kompetente fagpersoner som representerer relevante aktører. Til slutt åpnes det for spørsmål og kommentarer fra salen.

Program:

16:30 Mingling og lett bevertning

17:00 Velkommen og presentasjon av tvisten

17:10–17:50: Prosedyrer

17:50 Pause

18:00 Panelsamtale

  • Grete T. Solli, Avdelingsleder samfunnsansvar i Sykehusinnkjøp
  • Magne Paulsrud, Initiativ for Etisk handel
  • Jan Knoph, OneMed
  • Kristin Hallsjø Aarvik, Regjeringsadvokaten
  • Inger Roll-Matthiesen, Advokatfirmaet Berngaard AS

19:00 Slutt

Arrangementet er gratis.

Påmelding sendes til utvalgsmedlem Troels Bjerre Leming via e-post: troels.bjerre.leming@gmail.com

Din påmelding vil ikke bli bekreftet. Dersom det ikke er flere ledige plasser, vil du få beskjed om det.

NB! Felles søknad om godkjenning av etikk-etterutdanning for advokater vil bli sendt Advokatforeningen i etterkant av avholdt seminar.

Share
 

This is why boards of directors need younger members

The following text is taken in its entirety from World Economic Forum’s site:

 

By 2020, half of the global workforce will be millennials. Millennials are born between 1981 and 2000, a large majority are digital natives and they are purpose-driven. They want to be part of businesses that consider ethical, environmental and social goals.

Despite millennials representing one of the largest generations ever, currently few serve on the boards of companies and organizations.

A board is responsible for driving the business forward, while keeping it under prudent control. The board needs to find the right balance between the various competing challenges and act responsibly towards its employees, business partners and society as a whole. Diverse perspectives are needed in the boardroom to pursue its key purpose – creating value.

 

How to bring a balance of perspectives around the table

Boards historically have assumed that valuable experience is only gained with age. This assumption no longer holds. Digitalization is transforming many aspects of our every day lives, and how we organize our economy and society, and how the two function.

Social issues are becoming a part of strategic discussions in organizations. The world around us continues to change rapidly, and often in ways that are difficult to predict. Digital transformation and increased complexity require new skills and change the nature of decision-making, transforming the way companies operate. Recent research shows that board composition, diversity and quality of the boardroom are key focus areas. In the 2018 US Spencer Stuart Board Index – an annual analysis of boardrooms – 74% of the Nominating and Governance Committee members said a diverse board is crucial in a global market.

Only 35% of the new S&P 500 directors are active or retired CEOs, chairs, vice chairs, or presidents, down from nearly half (47%) 10 years ago. Seventeen percent of the incoming members on boards are 50 or younger. This increasingly “young” representation is based on the need for more tech savvy board members to manage market disruption.

Companies are starting to recognize the need for younger board members, who can relate to their peers. Emerging and developing countries are home to a massive 89.6% of the global population under the age of 30. This is a market for some of the world’s fast-growing companies, suppliers and a large group of customers.

Executives increasingly accept the business case for diversity on boards. Companies are becoming more active in promoting gender balance, but age diversity has not been addressed to the same degree, even though we know that more than half of the world’s population is aged 30 or under.

To improve diversity on boards, it is crucial to make sure that the selection pool is diverse. Maybe it is time for the Nominations and Elections Committees to move beyond the standard practice of looking for members with board experience as a prerequisite. Different channels for talent need to be explored.

I was privileged enough to be elected as a board member of the Norwegian Refugee Council (NRC) at the age of 30. NRC is one of the world’s leading humanitarian organizations for people who are forced to flee their homes. I am a part of an extremely dedicated board where I probably have more to learn than give, but I do have insights to share. I am a millennial, like a large number of today’s refugees; I am a lawyer; and I am Norwegian-Pakistani. I bring a different perspective to the conversation.

As with anything else, the journey as a board member is a process of continuous improvement. For every new board position, I will be slightly better prepared for the responsibilities to come, and one day will be eligible for the position as chair.

Serving on a board is one of the most influential roles millennials can take in order to have impact. It is a role that evolves strategic thinking and develops leadership skills. It is also crucial to remember that a board operates as a collective for decision-making purposes. Young people should not wait to accumulate a range of experiences but should start to pursue board roles early on.

The question is, which organizations will take the lead and look in new places for young board members with curious mindsets, and bring them on board in new ways?

It is not sufficient to believe we will get there eventually, without setting any goals. Companies need to make a sincere effort to get to know potential candidates. The engagement is there; we now require some concrete opportunities.

There are some companies heading in the right direction. Clara Shih, chief executive of Hearsay Social, who is known for being an excellent technology leader, was elected to serve on the board of Starbucks at the age of 29, and is still on it today.

Non-profit organizations, such as Pathfinder International and Women Deliver, have also acknowledged the importance of millennial representation in the boardroom. But the list of companies that turn those commitments into meaningful progress needs to be much longer.

By Kiran Aziz

Share
 

Styreleder ved ICJ-Norge, Terje Einarsen, har sammen med professor Joseph Rikhof publisert en felles bok: “A Theory of Punishable Particpation in Universal Crimes”. Boken er den andre utgivelsen i den større serien «Rethinking the Essentials of International Criminal Law and Transitional Justice», som tar sikte på å gi en mer sammenhengende forståelse for internasjonal strafferett.

Boken handler i korthet om hvordan man normativt kan begrunne og forsvare et personlig strafferettslig ansvar for enkeltpersoner som har medvirket til alvorlige forbrytelser som folkemord, krigsforbrytelser og andre rettsbrudd mot menneskeheten, hvor fellesnevneren for disse handlingene er at det ofte er mange personer involvert.

Den ble lansert på den norske ambassaden i Haag, for omlag 50 inviterte internasjonale faglige gjester. Boken er tilgjengelig som vanlig bok blant annet på Amazon, men også som gratis e-bok i open access på Den internasjonale straffedomstolens hjemmesider (ICC Legal Tools Database) og på forlagets hjemmesider (Publication Series).

Share
 

Styreleder Terje Einarsen representerte ICJ-Norge og Coalition for the ICC (CICC) på den årlige statspartskonferansen (Assembly of States Parties) for ICC, som ble avholdt i Haag 5-12. desember 2018. Medlemsstatene (herunder Norge) vedtok her en avsluttende resolusjon som klart og tydelig støtter domstolens videre arbeid og de prinsipper og verdier som er befestet i Roma-vedtektene. Blant annet ble det understreket at kampen mot straffefrihet må fortsette og at ICCs integritet må forsvares mot trusler rettet mot domstolen. Det ble pekt på at Sikkerhetsrådet har sviktet når det gjelder oppfølgning av de saker Sikkerhetsrådet selv har henvist til ICC.

Share
 

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har etter anmodning gitt Den internasjonale juristkommisjon adgang til å inngi Amicus Curiae til domstolen om et rettsspørsmål av stor prinsipiell interesse, se https://www.icc-cpi.int/CourtRecords/CR2018_02742.PDF

Saken per nå gjelder spørsmålet om hvorvidt ICC har jurisdiksjon til eventuelt å straffeforfølge de ansvarlige i Myanmar for forbrytelser mot menneskeheten, i form av deportasjon av ca. 700 000 sivile personer fra Rohingya-folket som har flyktet over grensen til Bangladesh siden august august 2017. Bakgrunnen er omfattende militære overgrep mot Rohingya-minoriteten ved myndighetene i Myanmar. Myanmar er ikke medlem av ICC, men det er Bangladesh. Det betyr at ICC i utgangspunktet ikke har jurisdiksjon over forbrytelser begått i Myanmar, med et mulig unntak for deportasjon som anføres å berøre territoriell jurisdiksjon i Bangladesh hvor ICC har komplementær jurisdiksjon. Dersom ICC anses for å ha jurisdiksjon slik påtalemyndigheten ved ICC mener, kan det i neste omgang lede til etterforskning rettet mot det militære og sivile lederskapet i Myanmar.

Share
Tagged with:
 

ICJ-Norge inviterer i samarbeid med Advokatforeningen og Det juridiske fakultet, institutt for privatrett, til et særdeles spennende og viktig seminar med den amerikanske oberstløytnanten og advokaten Sterling R. Thomas.

Guantánamo-fengselet er en amerikansk fangeleir på Cuba, på den amerikanske marinens base der. Siden 2002 er basen blitt benyttet som leir for fanger pågrepet under «krigen mot terror». Guantánamo har vært i den internasjonale offentlighetens søkelys grunnet flere menneskerettighetsbrudd. En rekke rapporter har underbygget at det har forekommet tortur mot fangene som sitter internert i leiren. USAs politiske myndigheter hevdet opprinnelig at fangene verken har rettigheter som krigsfanger etter Genevekonvensjonene eller som sivile under USAs grunnlov. Flere av fangene har sittet i mange år på Guantánamo uten formelle siktelser og uten en rettskraftig dom. Selv om USAs høyesterett har slått fast at fangene har rettigheter til å få prøvd berettigelsen av fengslingen i føderale domstoler, er det fremdeles kontroverser rundt håndteringen av flere av fangene. Det er blant annet opprettet egne militære domstoler for å avgjøre sakene til de fangene som faktisk er blitt tiltalt.

Oberstløytnant Sterling R. Thomas jobber som advokat for The Military Commissions Defense Organization (MCDO). MCDO forsvarer fanger som er tiltalt for brudd på den såkalte Military Commissions Act, deriblant innsatte på Guantánamo Bay. Sterling Thomas har vært kritisk til hvordan rettsikkerheten til disse fangene blir ivaretatt. Han skal fortelle om sitt arbeid som forsvarer av blant annet fanger som har sittet i nesten 15 år på Guantánamo uten en rettssak.

Til slutt åpnes det for spørsmål og kommentarer fra salen.

Tid: Fredag 1. juni 2018 kl. 08:30-10:00

Sted: Det juridiske fakultet, Kjerka, Karl Johans gate 47, Oslo (se kart her)

Det blir enkel servering, så langt den rekker.

Vel møtt!

Share