Våren 2025 hadde ICJ Norges fagutvalg for virksomheters menneskerettighetsansvar et seminar i samarbeid med LO om menneskehandel i norsk arbeidsliv. Seminaret inneholdt foredrag med henholdsvis Jonas Bals, seksjonsleder for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet ved LO Norge, og Ingrid Håvik, Sustainable Sourcing Manager ved Strawberry. Det ble også holdt en panelsamtale med Jonas, Siri Skollerud-Blegen, Compliance Officer ved Bane NOR og Dag N. Selsjord, seksjonsleder for arbeidslivskriminalitet og sosial dumping ved Arbeidstilsynet Oslo. Denne artikkelen reflekterer noen synspunkt som ble trukket frem under seminaret så vel som fagutvalgets meninger.
Menneskehandel i 2008?
16-17 timers arbeidsdager. 30 kroner i timen. Nattesøvn på en støvete og møkkete kjeller på byggeplassen. Dette var realiteten til mellom 20 og 30 bosniske arbeidere som skulle rehabilitere Ansgar hotell, midt i Oslo sentrum, i 2008. Sosial dumping, ble det omtalt som, per definisjon en «useriøsitet» hvor utenlandske arbeidstakere som jobber i Norge får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Tilbake i 2008 ble forholdet kun ansett som ugreit, ikke ulovlig. Strengt talt var det vel tale om både et moralsk mageplask og en juridisk krasjlanding. Spørsmålet vi stiller nå, nesten 20 år senere, er om handlingene var såpass systematiske og organiserte at de i realiteten utgjorde menneskehandel.
Petter Stordalen og Nordic Choice (nå Strawberry) tok grep for å håndtere situasjonen i 2008. Selv om næringslivet ofte får berettiget kritikk, finnes det altså også eksempler på at de gjennomfører korrigerende tiltak. Det er likevel et veldig viktig utgangspunkt at selskapene gjør gode risikovurderinger for å unngå situasjoner som dette hvor de risikerer tilsyn og negativt omdømme, og at selskapene gjenoppretter hvis en skade først oppstår.
Norge har et omfattende regelverk
I 2008 hadde ikke selskapene like tydelige retningslinjer og regler som de har i dag. Arbeidsmiljøloven satte riktignok rammer for arbeidstakerrettigheter i Norge, og vi hadde forpliktet oss til internasjonale konvensjoner som den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ILOs kjernekonvensjoner, og FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det var imidlertid ingen åpenbar sammenheng mellom rettslig bindende regelverk og selskapers menneskerettighetsansvar. Dette har endret seg siden 2008.
I 2011 ble FNs veiledende prinsipper for næringsliv (UNGP) og menneskerettigheter vedtatt, og et eget kapittel om menneskerettigheter ble lagt inn i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper om ansvarlig næringsliv. Selv om både UNGP og OECDs retningslinjer er såkalt «soft law» – ikke rettslig bindende – satte de konkrete standarder og forventninger til selskaper. Etter hvert, i 2015 kom den nye straffeloven, og med det også et nytt og selvstendig straffebud om tvangsarbeid i § 257. I 2022 kom åpenhetsloven som bygger på UNGP og OECDs retningslinjer. Denne gangen «hard law» – rettslig bindende. Loven gjør selskaper rettslig forpliktet til å kartlegge, forebygge og håndtere risiko for menneskerettighetsbrudd i egen virksomhet, leverandørkjede og hos forretningspartnere. Det skjer også en betydelig regelverksutvikling i EU på området ansvarlig næringsliv, og utfallet av Omnibus-prosessen blir særlig interessant å følge.
Den rettslige utviklingen både har og vil trolig fortsette å øke både selskapers og sivilsamfunnets fokus på menneskerettigheter. KPMGs undersøkelse av åpenhetsloven viser imidlertid at over halvparten av norske virksomheter ikke har identifisert noen faktiske eller potensielle negative konsekvenser i sin verdikjede. Dette står i kontrast til det vi vet: menneskerettighetsbrudd skjer – også i norske virksomheter og verdikjeder. Hvordan kan dette forklares?
En viktig forklaring kan være at to helt ulike virkeligheter kolliderer. Arbeidet med ansvarlig næringsliv bygger på åpenhet, dialog og vilje til å rette opp feil, mens arbeidslivskriminalitet ofte er organisert, kynisk og profesjonelt utført. Å avdekke slik utnyttelse forutsetter at de som rammes tør å stole på systemet – men den tilliten er vanskelig å oppnå. For kan vi egentlig forvente at arbeidere i Norge føler seg trygge nok til å varsle om menneskehandel? Ifølge panelet var svaret et tydelig nei.
Når regelverket i tillegg fremstår som en slags “anamorfose” – fragmentert og stykkevis hver for seg, men først forståelig når delene ses samlet – blir kampen mot arbeidslivskriminalitet enda vanskeligere å vinne. Men, som uttalt av Jonas Bals:
– Det handler ikke nødvendigvis om å vinne, men om å ikke tape. Vi går ikke vekk fra arbeidskriminalitet, men gjør det vanskeligere å lykkes.
Dessuten, siden straffeloven § 257 ble innført, har det bare falt tre domfellelser for tvangsarbeid. Disse gjaldt saker knyttet til blant annet sesongarbeid, steinlegging og dagligvarehandel. Det faktum at vi kun har tre saker – og at de er såpass ulike – illustrerer hvor vanskelig det er å rettslig definere hva som utgjør menneskehandel, og hvor avgjørende god bevisutnyttelse er.
Tillit, samarbeid og verdighet
Staten har fortsatt et overordnet ansvar for å sikre menneskerettighetene. Samtidig har den rettslige utviklingen siden 2008 medført at også selskaper pålegges konkrete plikter knyttet til menneskerettigheter – både i egen virksomhet og, i økende grad, i sine leverandørkjeder og forretningsforbindelser.
Hvordan man skal komme seg dit er ikke åpenbart. Men vår oppfordring er at kunnskap om gjeldende regelverk først og fremst må være på plass, deretter vilje og samarbeid for å oversette kunnskapen til praksis. Dette kan være oppnåelig med jevne og konkrete aktsomhetsvurderinger, samarbeid og tålmodighet.
Vi oppfordrer til, så langt som mulig, å rette fokuset mot menneskets trygghet og verdighet. Dette kan best oppnås ved å bygge tillit til arbeiderne. Et førstesteg mot å oppnå denne tilliten, er at leverandørene er åpne om hva som ikke fungerer. Til gjengjeld må myndighetene sikre at disse leverandørene ikke straffes av det offentlige for å være åpne om disse utfordringene.