Dette innlegget om norsk integreringspolitikk er skrevet av Professor Cecilie Hamnes Carlsen ved Høgskulen på Vestlandet og vår styreleder Terje Einarsen, og er opprinnelig publisert i Dagsavisen. Forfatterne uttrykker et ønske om at den nye regjeringen gjennomgår innstrammingstiltakene i norsk integreringspolitikk.
Det er behov for en ny integreringspolitikk. Er det håp om endring nå?
Etter at SV trakk seg fra regjeringssonderingene, har flere uttrykt bekymring for konsekvensene dette vil kunne få i innvandrings- og integreringspolitikken. Denne bekymringen er berettiget.
Både Ap og Sp legger opp til en streng politikk med begrenset innvandring som mål.
Samtidig understreker begge partiene at de ønsker et mer inkluderende samfunn der vellykket integrering står sentralt. Det er sannsynlig at dette er et område hvor det er mulig for regjeringen å samarbeide både til venstre og med andre sentrumspartier.
Et konstruktivt utgangspunkt for å oppnå dette, er å gjenopprette et tydelig skille mellom innvandringspolitikk og integreringspolitikk. Dette skillet har delvis blitt visket ut under forrige regjering: Mens innvandringspolitikk gjelder vilkår for arbeidsinnvandring, familieinnvandring og asyl for flyktninger, handler integreringspolitikk om hvordan innvandrere og flyktninger med innvilget opphold i Norge kan bli godt fungerende og fullverdige borgere i samfunnet.
I møte med flyktningkrisen i 2015 innførte Solberg-regjeringen (H/FrP) med Stortingets støtte et stort antall innstramminger som hadde som overordnet mål «å gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge».
En rekke av endringene gjaldt integreringspolitikken primært og gjorde det vanskeligere og mer usikkert å være innvandrer og flyktning i Norge. En lite gunstig integreringspolitikk ble brukt for å begrense innvandring, i strid med anbefalinger fra Europarådets kommisær for menneskerettigheter.
Forskning viser at det bidrar til bedre integrering om de som allerede bor i landet, føler seg trygge på at de har en reell sjanse til å lykkes her, slik Sylo Taraku nylig påpekte i VG. Det omfatter å kunne fortsette å bo i landet hvis man ønsker det. Omvendt vil en lite gunstig integreringspolitikk kunne føre til utenforskap og uheldige sosiale betingelser som i verste fall kan bli overført fra en generasjon til den neste.
Mye gjøres rett i Norge hvor integreringen i hovedsak har gått bra, men det er faremomenter knyttet til det gjeldende regelverket som kan få uheldige integreringsutslag over tid.
Av hensyn til integreringen bør det være så få betydelige barrierer som mulig på veien mot permanent opphold og statsborgerskap.
Utviklingen de senere årene har imidlertid gått i motsatt retning.
Blant annet er det innført språk- og kunnskapskrav både for permanent opphold og statsborgerskap. Slike krav rammer ulike grupper innvandrere ulikt, og både Europarådet og forskere advarer om at slike krav kan føre til ekskludering av særlig sårbare grupper: De som på grunn av krig og fattigdom har blitt fratatt den grunnleggende retten til skolegang, risikerer å miste mulighet for permanent opphold og statsborgerskap på grunn av deres særlige utfordringer i en lærings- og prøvesituasjon.
Manglende skolegang rammer jenter og kvinner hardest. Språk- og kunnskapskrav viderefører derfor denne kjønnsdiskrimineringen i Norge. På tross av motstand fra et samlet fagmiljø med kompetanse på språklæring og integrering, valgte regjeringen nylig å skjerpe språkkravet for norsk statsborgerskap til nivå B1 på nivåskalaen til Det felles europeiske rammeverket for språk.
Europarådet, som har utviklet denne nivåskalaen, advarer mot å stille så høye språkkrav som de mener vil være uoppnåelige for innvandrere med lite skolegang, og som derfor vil kunne ekskludere sårbare grupper fra demokratisk deltakelse og en trygg fremtid.
Et annet innstrammingstiltak med uheldige konsekvenser for integrering, er etableringen av en nokså aggressiv forvaltningspraksis for tilbakekalling av flyktningers oppholdstillatelser. Hjemmelen er utlendingsloven § 37 om opphør av flyktningstatus ved en tilstrekkelig endret situasjon i hjemlandet. Hva som utgjør en tilstrekkelig endret situasjon, er ofte vanskelig å avgjøre både faktisk og rettslig – også folkerettslig. Undersøkelser viser da også at betydelige ressurser har rent ut i sanden og ikke ledet frem til utsendelser fordi vilkårene for tilbakekalling likevel ikke har vært oppfylt.
Praksisen er forsterket ved at oppholdstiden med en midlertidig tillatelse som kreves som vilkår for permanent oppholdstillatelse, har blitt hevet fra tre til fem år. Dette medfører at mange flyktninger kan risikere å måtte vente i nærmere ti år i Norge før de kan være trygge mot tvangsretur. I løpet av denne tiden vil mange ha lært norsk, tatt en utdanning, etablert seg og fått barn.
Vi mener at den bredt anlagte tilbakekallspolitikken svekker integreringen og bør avskaffes snarest.
Selv med permanent oppholdstillatelse kan en flyktning risikere å få oppholdstillatelsen tilbakekalt hvis foreldre, besteforeldre eller andre enn søkeren selv har oppgitt uriktige opplysninger i asylsøknaden.
Her er arvesynden innført for uskyldige, jf. Hasan-saken – et dårlig prinsipp anvendt på voksne personer som en ny regjering bør få fjernet ved lov. Statsborgerskap gir et bedre vern mot dette, men også statsborgerskapet kan tilbakekalles hvis søkeren selv har gitt uriktige opplysninger.
I motsetning til i strafferetten, er det ingen foreldelsesfrist, noe saken til bioingeniøren Mahad Mahamud viser: Mahamud ble som kjent fratatt statsborgerskapet og utvist fra Norge etter 16 år. Slike saker skaper frykt og usikkerhet og kan svekke integreringen for mange andre. At rettshjelpen stadig er minimal i disse sakene, øker problemet.
Det er bred politisk enighet om at man bør jobbe for å motvirke utenforskap og fremme et inkluderende fellesskap for alle landets innbyggere. Det er derfor viktig at den nye regjeringen gjennomgår innstrammingstiltakene og med solid støtte på Stortinget fjerner regler som svekker integrering og leder til utenforskap.