Liliia Oprysk og Terje Einarsen, styreleder i ICJ-Norge, har skrevet et debattinnlegg i Khrono. Innlegget gjengis i sin helhet nedenfor.
I disse dager pågår det en svært viktig internasjonal diskusjon om etablering av et folkerettslig spesialtribunal for den aller største forbrytelsen i Ukraina, selve angrepskrigen. Debatten har pågått siden angrepet på Ukraina i vår, men er nå intensivert. Ukrainske myndigheter vil ha en internasjonal domstol som kan pådømme angrepskrigen mot Ukraina og holde det russiske lederskapet ansvarlig.
Norske medier har så langt ikke vist særlig interesse for om Norge vil støtte dette initiativet. Verken NRK, Aftenposten, VG eller Dagbladet ønsket å publisere denne artikkelen. Det er kanskje noe påfallende i lys av interessen for krigen i Ukraina og ønsket om å fremstille Norge som en viktig ukrainsk støttespiller.
Autoritære regimer har en instrumentell tilnærming til lov og rett. Ukraina-krigen er et skoleeksempel. Men det er altså ikke bare Russland som har ønsket fravær av håndhevbare ansvarsregler. Ingen av stormaktene har inntil nå ønsket effektive bindinger.
Ideelt sett burde det vært slik at det russiske lederskapet på forhånd visste at invasjon av Ukraina ville bety en umiddelbar arrestordre for angrepskrig (aggresjonsforbrytelse) ved Den permanente internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Vi vet riktignok ikke om en forventet arrestordre ville forhindret Putin fra å beordre angrepet. Men den preventive virkningen av en konsekvent gjennomført folkerettslig strafferett skal ikke undervurderes.
Det som er sentralt her er at Putin kunne kalkulere med at en arrestordre ikke ville komme med det samme. For selv om angrepskrig er straffbart etter folkeretten, har medlemsstatene til ICC oppstilt særvilkår som gjør det nesten umulig å tiltale en statsleder for aggresjonsforbrytelse. FNs Sikkerhetsråd kan åpne for at ICC kan reise tiltale for denne forbrytelsen mot Ukraina uavhengig av særvilkårene, men vetoretten forhindrer det.
Det beste ville være om særvilkårene i ICC-statuttene ble opphevet slik at aggresjonsforbrytelser kommer på linje med krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Men vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd synes lenge å ha vært enig om bare én ting: å forpurre et virksomt straffebud mot angrepskrig. Verken USA, Storbritannia, Frankrike, Kina eller Russland har tiltrådt straffebudet mot angrepskrig, mens det burde være et rimelig krav for å kunne ha sete i Sikkerhetsrådet, slik International Commission of Jurists har advisert.
Norge har inntatt samme posisjon som alle vetomaktene i Sikkerhetsrådet. Stortinget har i 2021 og i år med klart flertall avvist å ratifisere straffebudet mot angrepskrig. Det til tross for at de fleste NATO-land og andre europeiske land har sluttet seg til straffebudet mot aggresjon. Det gjelder for eksempel Sverige, Finland og Island, de baltiske land, Polen, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Spania. Stortinget har også sagt nei til å kriminalisere angrepskrig i den norske straffeloven. Et angrep på Norge, for eksempel et russisk angrep på Finnmark eller norske oljeplattformer, skal altså ikke kunne anses som straffbar aggresjon etter norsk rett. Dette er krevende å forstå.
ICC etterforsker nå krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Ukraina. Dette arbeidet burde allerede ha ledet til offentlig tiltale mot flere personer i det russiske lederskapet. Det har så langt ikke skjedd. Ingenting vil i teorien hindre sjefsanklageren ved ICC fra å skrive inn i en fremtidig tiltale mot russiske ledere for krigsforbrytelser at hele angrepet på Ukraina samtidig utgjør en aggresjonsforbrytelse. Det vil skjerpe ansvaret ved domfellelse for krigsforbrytelser. Det kunne videre i en slik tiltale pekes på at mange av de russiske handlingene er terrorhandlinger etter folkeretten, uansett om de kan straffes direkte etter ICC-statuttene eller ikke. Men det er en stor svakhet at det per i dag formelt ikke kan reises tiltale ved ICC for den aller største forbrytelsen mot Ukraina, nemlig aggresjonsforbrytelsen. Dette til tross for at det er mye lettere å bevise ansvar for det russiske lederskapet for hele angrepskrigen mot Ukraina enn for konkrete krigsforbrytelser på bakken.
Forslaget om et strafferettslig spesialtribunal for Ukraina etter inspirasjon av Nürnberg-domstolen og andre internasjonale spesialdomstoler, med myndighet til å pådømme aggresjonsforbrytelsen, er derfor både viktig og realistisk. Et spesialtribunal vil ivareta behovet for rettferdighet og virke preventivt. Ingen statsledere ønsker navnet sitt på en internasjonal arrestordre. Det er fullt forståelig at Ukraina ønsker et internasjonalt spesialtribunal. Historien viser at nasjonale rettsoppgjør ofte ikke vil kunne håndtere de aller største forbrytelsene. Et godt eksempel på dette er det norske rettsoppgjøret etter 8. mai 1945 der de største forbrytelsene manglet: det tyske angrepet på Norge, krigsforbrytelsene i Nord-Norge og mot norske sjøfolk, men også norske tjenestemenns medvirkning til forbrytelsene mot jødene og norske nazisters forbrytelser i Ukraina.
President Zelenskyj, den ukrainske regjeringen og ukrainske parlamentarikere har bedt FN, europeiske institusjoner og enkeltland om å erklære støtte til spesialtribunalet. Forslaget har vært drøftet av internasjonal ekspertise. Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) har fulgt opp med en enstemmig oppfordring til medlemsstater om å fremskynde etableringen av tribunalet. EU parlamentet støttet forslaget allerede i mai 2022, mens EUs presidentskap gjorde det samme i september. Det er likevel fortsatt motstand mot forslaget, blant annet fra viktige land som Frankrike, mens det er mer uklart hva Storbritannia og USA mener i dag.
I august ble utenriksminister Huitfeldt spurt i Stortinget om regjeringen vil støtte det ukrainske initiativet. Svaret var negativt og ikke så rent lite paternalistisk overfor ukrainerne. Det samsvarte godt med uviljen mot å holde statsledere ansvarlig for angrepskrig. Samtidig holdt Huitfeldt døren på gløtt. Kanskje snur vinden. Men på et møte i FN i forrige uke, «Law not War: A Special Tribunal for the Crime of Aggression», var det Norge som uttrykte mest skepsis til forslaget.
Det er på denne bakgrunn interessant at Nobelkomiteen i sin begrunnelse for årets fredspris til det ukrainske Center for Civil Liberties pekte på at organisasjonen har ønsket at Ukraina skal slutte seg til ICC. Vi er enig i at Ukraina bør gjøre det og ikke minst tilslutte seg straffebudet mot angrepskrig i ICC-statuttene. Til tross for særvilkårene er størst mulig oppslutning om straffebudet folkerettslig viktig. Økt tilslutning vil dessuten raskere lede til opphevelse av de strafferettslig sett helt meningsløse særvilkårene som kun beskytter den angripende stats lederskap.
Lederen for Center for Civil Liberties, Oleksandra Matviichuk, har i mellomtiden gitt utvetydig støtte til et spesialtribunal og sagt hvorfor det er så viktig nå:
«Because when we develop additional mechanisms and hold perpetrators accountable, it will show authoritarian leaders in the world that such behaviour is not tolerated anymore. Ukraine’s lessons can save people’s lives in other countries. […] I see a demand for peace. But the problem is that sustainable peace is not possible in our region without justice. The Russian wars in different countries are proof of this».
Matviichuk gjentok sitt budskap i The Guardian 26. oktober. Spørmålet er om denne dyrekjøpte erfaringen når frem til norske politikere og journalister i hovedmediene. Derfor bør norske akademikere og det norske sivilsamfunnet bidra til en åpen debatt om et spesialtribunal for aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina.