Terje Einarsen og Ketil Lund, henholdsvis styreleder i ICJ-Norge og tidligere kommisjonær i ICJ, har skrevet et debattinnlegg hvor de mener at ytringsfrihetskommisjonene ikke er tilstrekkelig egnet til å vurdere hvordan massakren på Utøya påvirket ytringsklimaet. Innlegget er opprinnelig publisert i Aftenposten.
Regjeringen har nedsatt to utvalg til å se på ytringsfriheten i Norge, i både akademia og offentligheten for øvrig. De skal begge beskjeftige seg med det vi kan kalle ytringsklimaet eller reell ytringsfrihet. Den såkalte ekspertgruppen i akademia skal også vurdere formell ytringsfrihet – altså de rettslige rammene for ytringsfriheten.
Ingen av mandatene nevner det mest omfattende angrepet på ytringsfriheten etter 1945: massakren på Utøya og følgende av dette for ytringsklimaet i Norge. Denne dimensjonen kom heller ikke frem i 22. juli-kommisjonens rapport.
Dette synes å illustrere den politiske berøringsangsten og undertrykte sannhetssøken som har vært rådende i ti år.
Arbeiderpartiet var hovedmålet
Bombeangrepet i Regjeringskvartalet var rettet mot den rødgrønne regjeringen, statsministerens kontor og departementene. Det var et angrep mot demokratiet og derfor et angrep mot oss alle.
Angrepet på Utøya var rettet mot AUF som politisk ungdomsorganisasjon og mot deltakerne som fremtidige Ap-politikere. Ut fra Breiviks manifest er det ingen tvil om at det var et hovedmål å skade Arbeiderpartiet.
Men den viktigste sannheten om 22. juli er at hundrevis av barn og unge i Norge ble drept, skadeskutt og truet på livet for sine meninger og verdier knyttet til demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i et flerkulturelt norsk samfunn.
AUF står for likestilling, utjevning av økonomiske forskjeller, gode velferdsordninger, engasjement for flyktninger, innvandrere, minoriteter og andre svake grupper. Det motiverte massakren.
Litt av en gåte
Var Breivik strafferettslig utilregnelig? Dette ble lagt til grunn i den første rettspsykiatriske utredningen. Hvis han var uten skyld og ansvar for konsekvensene av sine handlinger, kunne man heller ikke se angrepene som bevisst politisk motiverte terrorhandlinger.
Tingretten sluttet seg imidlertid til konklusjonen i den andre utredningen, som slo fast at Breivik ikke var utilregnelig. Avgjørelsen var innlysende riktig.
Personer som Breivik, som fullt ut forstår hva de gjør, og handler i overensstemmelse med langvarige forberedelser og grundig gjennomtenkte planer, er ikke strafferettslig utilregnelige. Det gjelder uansett om handlingene kan fremstå som «gal manns verk» med rot i en destruktiv oppvekst.
At påtalemyndigheten påsto at Breivik burde dømmes til tvunget psykisk helsevern som utilregnelig, er litt av en gåte.
Hadde tingretten frikjent Breivik, kunne det kanskje vært bekvemt for vår nasjonale selvfølelse. Men for rammede og berørte i aller videste forstand kunne det blitt et sår som aldri hadde grodd. Nå er det i hvert fall håp om en helingsprosess, slik tiårsmarkeringen kan synes å indikere.
Ny kommisjon
Ytringsklimaet har ikke bare betydning for selve bruken av ytringsfriheten. Det er også viktig for hvordan maktsvake grupper blir møtt. Det er naivt å tro at politikere og ansatte i offentlige organer er upåvirket av fordommer som stadig formidles åpent eller subtilt i offentlige rom, herunder i sosiale medier.
Ytringsfrihetskommisjonene må selv tolke sine mandat. Men ingen av dem synes godt egnet for å vurdere hvordan massakren på Utøya påvirket ytringsklimaet, og hva det har medført for maktsvake grupper i møte med arbeidsliv, skole, boligmarked, helsevesen, barnevern, trygdesystem, utlendingsforvaltning og domstoler.
Det er fra flere hold tatt til orde for en ny kommisjon for vurdering av årsakene til og virkningene av terrorangrepene. Vi slutter oss til dette.