Av professor emeritus Mons Oppedal, advokat Ingunn Alvik, professor Bente
Ohnstad og tidligere fylkesnemndleder og advokat Geir Kjell Andersland. Artikkelen ble publisert i Juristen 5. september 2023.
Skivenesutvalget (NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid) har fremlagt en
dyptpløyende utredning om rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet.
Utredningen konkluderer med 118 forslag. Utvalget ble oppnevnt etter et
anmodningsvedtak i Stortinget utløst av daværende barneminister Kjell Ingolv
Ropstads manglende forståelse for behovet. Utvalget fastslår blant annet at
situasjonen i barnevernet er «alvorlig og presserende». Det gjør Ropstads motvilje
ytterligere uforståelig.
Barnerettsutvalget til International Commission of Jurists (ICJ) avdeling Norge
har skrevet en grundig høringsuttalelse til NOU 2023: 7. I det følgende omtales de
mest sentrale innspill.
Først er det grunn til å understreke at Skivenesutvalget har fremlagt mange viktige
vurderinger og forslag som vi støtter. Vi vil særlig fremheve forslaget om å innføre
en barnerepresentasjonsordning (BRO). Det er påkrevet at disse forslagene vinner
tilstrekkelig politisk støtte til å bli gjennomført. Vi understreker utvalgets syn om
behovet for omfattende systemendringer for å sikre rettssikkerhet og tilstrekkelig
medvirkning for barn i barnevernet.
I det følgende kommenteres noen tema vi savner og noen tema hvor vi har en
annen vurdering enn utvalget.
Følgende punkter burde vært drøftet i lys av rettssikkerheten:
- Barnevernssaker starter oftest med bekymringsmeldinger. Offentlig
ansatte har plikt til å melde bekymring til barnevernet. Denne meldeplikten
er et unntak fra taushetsplikten. Men forutsetningen er at det foreligger
reell bekymring for alvorlig omsorgssvikt eller for alvorlige atferdsvansker
hos et barn. En melding fra barnehage, skole eller helsepersonell vil ofte
foranledige en omfattende undersøkelse i den berørte familien. Dette er et
belastende inngrep i familieliv og privatliv og må ha solid forankring i
alvorlig og konkret bekymring. Likevel ser vi stadig at skoler sender rutinemessige bekymringsmeldinger
om skolefravær uten konkrete bekymringer knyttet til omsorgssvikt.
Det er i strid med lovens bokstav og intensjon.
Slik deler av praksis har utviklet seg, står vi overfor et
rettssikkerhetsproblem hva bekymringsmeldinger angår. Temaet ble også
spilt inn til Skivenesutvalget fra Bente Onhstad med flere våren 2022. Men
utvalget er forunderlig taus om tematikken. - Utvalget nevner heller ikke at barn har rett til å klage til Den europeiske
menneskerettsdomstol (EMD). EMD tar imot klager fra barn, uansett alder,
på samme vilkår som når voksne klager. - Utvalget unnlater videre å utrede barns rett til å klage til en nasjonal klageinstans over brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i medhold av artikkel 13. Barn har antakelig rett til å reise klagesak for en nasjonal klageinstans tilsvarende klageretten til EMD. Men dette anerkjennes ikke i Norge i dag. Desto mer beklagelig er Skivenesutvalgets unnlatende holdning.
- At barn også har rett til advokat ved iverksettelse av frihetsberøvelse nevnes heller ikke i NOUen. Rettigheten følger av barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav d. Det er særlig aktuelt og viktig ved akuttplassering av barn med alvorlige atferdsvansker. Endelig savnes en utredning av barns rett til rettferdig rettergang, slik dette er nedfelt i EMK artikkel 6.
Så til noen vurderinger som bryter med utvalget:
- Den uklare grensen mellom hjelp og inngrep
Barnevernet skal hjelpe barn og familier som trenger det. Samtidig er
barnevernet utstyrt med kontroll- og tvangsmidler. Mye av den manglende
tilliten som vi vet at barnevernet i dag opplever, skyldes ganske sikkert
barnevernets truende rolle som kontroll- eller tvangsinstans. Frykten for at
en henvendelse om hjelp skal ende i tvangstiltak, kan føre til at mange
vegrer seg for å søke hjelp der det er nødvendig og til barnets beste.
ICJ Norge foreslår derfor, i motsetning til utvalget, at det nå bør utredes
nærmere om barneverntjenestens førstelinje bør bli en ren hjelpetjeneste.
Dagens rolle som «inngriper» kan eventuelt legges til et eget organ
bemannet med faglig kompetanse innen barnevern, juss og psykologi.
Temaet er en gjenganger og en utredning nødvendig. - Regulering av krav til samtykke
Utvalget vurderer i for liten grad behovet for å sikre at samtykke som gis til
frivillige plasseringer reelt er frivillige. Det må avklares om dette bør
lovreguleres tydeligere gjennom krav til hvilken informasjon partene må ha
mottatt for at samtykket kan anses som gyldig, og krav til skriftlig form. Det
bør også være legalitetskontroll med at samtykket er gyldig for å sikre at
saken ikke heller skulle ha vært behandlet som en tvangssak. - Akuttsakene
Vi deler ikke vurderingen til flertallet i utvalget om at akuttsakene fungerer
så godt at det ikke er nødvendig med forbedringer på dette feltet. ICJ
Norge vil vise til at når dagens godkjenningsordning innebærer at mellom
95 og 98 % av vedtakene godkjennes år etter år, er ordningen snarere egnet
til å tildekke mangler ved akuttvedtakene enn å avdekke mulige mangler. Vi
foreslår at det alltid holdes et etterfølgende møte i barneverns- og
helsenemnda. Dette må også gjelde i de såkalte frivillige akuttsakene.
Hensikten med møtet skal være å bringe på det rene om det var en
akuttsituasjon, om den eventuelle akuttsituasjonen fortsatt består, om
vedtaket er nødvendig og om det foreligger alternative tiltak som
plassering hos slekt eller i nærmiljø. - Skjerpet kompetansekrav til beslutningsorganene
ICJ beklager at mandatet til utvalget fastslo at nemndene skal bestå som
domstolslignende forvaltningsorgan, i motsetning til anbefalingene i sin tid
fra Særdomstolsutvalget om å la alle saker starte i domstolene (NOU 2017:
8). Men i lys av pålagt status quo, er det prekært viktig at det etableres en
styrket barnefaglig kompetanse både i nemndene og i domstolene. En
høynet kompetanse vil nettopp styrke rettssikkerheten.
Dette understreker også utvalget, men følger i liten grad opp konkret. Vi
foreslår derfor at forslaget fra Særdomstolsutvalget om en obligatorisk
barnefaglig skolering av alle beslutningstakere i barnesaker (både etter
barneloven og barnevernsloven) gjennomføres. Dette krever en lovendring
som Særdomstolsutvalget utformet. - Dobbeltsporsakene
Det er saker som samtidig berører barneloven og barnevernloven.
Særdomstolsutvalget foreslo at fylkesnemndene (nå barneverns- og
helsenemnda) gis kompetanse i slike saker, etter klare kriterier, til å
bestemme overføring av omsorgsansvar mellom foreldrene uten å måtte
gå veien om tvangsvedtak i form av omsorgsovertakelse.
Utvalget hadde oppfordring til å vurdere temaet, men unnlot dette ved å
«legge til grunn at det allerede pågår et arbeid».
Det er ukjent for oss hvilket arbeid dette er. Men temaet trenger uansett
ikke mer utredning, bare den nødvendige lovendring. - Autorisasjonskrav til ansatte i barnevernet
Det er uforståelig at ikke samme krav om autorisasjon som gjelder for
helsepersonell gjelder for sosialfaglig personell sosionomer i barnevernet.
Autorisasjon handler både om en faglig legitimasjon og om allmennhetens
tillit. Det er like viktig for ansatte i barnevernet som i andre
velferdstjenester. Det er derfor underlig hvor lettvint dette spørsmålet
behandles av utvalget. Mot en stemme (FOs representant i utvalget),
avviste utvalget en slik autorisasjonsordning fordi det ikke er dokumentert
at ordningen vil ha vesentlige gevinster». Det er uklart hvordan utvalget har
målt eventuell gevinst. Sentrale tema som faglig troverdighet og allmenn
tillit er uansett ikke vurdert og autorisasjonsordningen droppes uten noen
god begrunnelse.