Gjennom flere omganger i rettsapparatet, har ICJ-Norge fungert som partshjelper for Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset. De to har gått til søksmål med begrunnelse om at de har blitt utsatt for ulovlig tvangsbehandling i psykiatrien over en lengre periode.
Nå har Eidsvik vunnet saken mot staten i Borgarting lagmannsrett. Dette er motsatt konklusjon fra i fjor, da staten ble frifunnet i tingretten.
Les tidligere saker her:
ICJ Norge stiller som partshjelper i sak om menneskerettighetsbrudd – ICJ Norge
Sak om tvangsmedisinering inn for Høyesterett – ICJ Norge
Rettssikkerhetsgarantiene ble ikke oppfylt
Saken gjaldt krav om fastsettelsesdom for at tvangsmedisinering, isolasjon og skjerming etter psykisk helsevernloven §§ 4-4, 4-8 og 4-3 krenket EMK artiklene 3 og 8, jf. 14, og SP artiklene 7 og 17, jf. 26.
Lagmannsretten kom til at det rettslige rammeverket for tvangsmedisinering, isolasjon og skjerming i Norge, ikke er i strid med de nevnte konvensjonsrettighetene. Dette gjaldt også når de ble tolket i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Vilkårene for tvangsmedisinering i § 4-4 gir anvisning på rettsanvendelse som domstolene kan prøve fullt ut.
Omstendighetene i den enkelte saken kan likevel gi grunn til å være tilbakeholden med å prøve vilkårene i loven som forutsetter en særlig medisinsk fagkyndighet. Den konkrete tvangsmedisineringen av ankende part krenket hennes konvensjonsrettigheter ved at rettssikkerhetsgarantiene som loven og forskriften gir anvisning på, ikke ble oppfylt. Ett tilfelle av isolasjon krenket også hennes konvensjonsrettigheter, mens to tilfeller ikke gjorde det. Skjermingen ble under noe tvil ikke ansett å utgjøre en krenkelse.
God lovgivning ikke en garanti mot brudd
ICJ-Norge hadde ikke status som partshjelper i saken som nå lå for lagmannsretten, men benyttet muligheten til å komme med innlegg til belysning av allmenne interesser i medhold av tvisteloven § 15-8.
Prinsipalt mener ICJ-Norge at vilkårene i psykisk helsevernloven på et generelt plan åpner for en praksis som er i strid med EMK artikkel 3 og 8, og SP artikkel 7 og 17. Det må derfor etter ICJ-Norges syn kunne vurderes av lagmannsretten om lovens vilkår generelt sett er i strid med EMK og/eller SP.
Selv om retten ikke vil ta endelig stilling til det spørsmålet, eller eventuelt skulle komme til at norsk lovgivning som utgangspunkt anses å være i samsvar med bindende menneskerettslige krav, betyr ikke dette at menneskerettighetsbrudd ikke forekommer ved praktiseringen av tvang i det psykiske helsevernet. Paulsrudutvalget uttaler i NOU 2011:9 følgende på side 74: «Gode lover og forskrifter er ikke i seg selv en garanti mot menneskerettsbrudd, uansett hvor godt reglene er tilpasset de menneskerettslige kravene. Testen på om menneskerettighetene faktisk blir respektert, handler om hva som skjer i det praktiske liv». Høyesterett presiserer også i HR-2016-1286-A avsnitt 30 at forutsetningen for at tvangsbehandling av psykisk syke ikke er i strid med EMK og andre bindende menneskerettslige konvensjoner, er at «dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven».